I dag er det 60 år siden den første Mini-modellen ble vist fram. Vi feirer med bilder, også noen skikkelig gamle.
26. august 1959 kunne British Motor Corporation (BMC) stolt vise fram en ny bil som skulle ta opp konkurransen med Volkswagen Boble. Eller riktigere, de viste fram to modeller.
Den doble premieren besto nemlig av Morris Mini-Minor og Austin Seven, to tilnærmet identiske 4-setere hvor kun radiatoren, felgkapselene og fargen skilte tvillingene.
Oppskriften var ganske så enkel. Den skulle være kompakt med to dører, men likevel så luftig på innsiden at den kunne frakte en familie.
Den skulle være billig i drift, og ikke minst billig å kjøpe.
Designeren Alec Issigonis innfridde på alle punktene, og gjorde bilen så fleksibel at det også var mulig på en enkel måte å lage andre versjoner også.
Så allerede i løpet av det første året kom det også en varebil og en stasjonsvogn, en tradisjon som fortsatt lever i beste velgående. I dag finnes det 3-dørs, 5-dørs, Convertible, Clubman og Countryman, og snart kommer også elbilmodellen Cooper SE.
Malen Issigonis designet etter resulterte i en 3,05 meter lang bil, og prislappen i England var kun på 496 pund.
Under panseret var den en 4-sylindret motor med 34 hestekrefter, og bagasjerommet var på 195 liter.
Det var en ubetignet suksess.
Den større Mini Van fulgte altså ganske så raskt etter tidlig i 1960, før de lanserte Estate-versjonen hvor det også var vinduer rundt hele bilen i tillegg til fire dører. Stasjonsvognen ble kalt både Morris Mini-Traveller og Austin Seven Countryman, og som med de to originale var de ganske så identiske foruten navnet.
På slutten av 1961 kom det siste beviset på hvor fleksibel malen var, for da lanserte BMC like godt en Mini Pick-Up.
Et halvt år senere kulminerte det hele med to litt mer luksuriøse versjoner, Wolseley Hornet og Riley Elf. Disse var hakket større og målte 3,27 meter i lengden, og bød på designmessige detaljer som gjorde de litt mer unik.
Og ikke minst dukket det også opp en versjon du sikkert trekker kjensel på, nemlig Mini Cooper.
John Cooper var en berømt bilingeniør og racerfører, og ikke minst en nær venn av Issigonis. Han så raskt racingpotensialet i Mini’en, og BMC-sjefene var heldigvis enige. Dermed fikk Cooper lov til å produsere 1.000 spesialversjoner, som kom med en 1-liters motor som hadde 55 hestekrefter.
Mini Cooper ble raskt veldig populær, men kundene hadde et ønske; mer krefter.
Så Cooper økte kapasiteten til 1.071 kubikk og 70 hestekrefter.
Mini Cooper S ble så ekstraordinær at den finske føreren Rauno Aaltonen vant sin klasse i Rally Monte Carlo med en slik allerede i 1963.
Høydepunktet kom imidlertid i 1964, 1965 og 1967, hvor bilen tok sammenlagtseieren i verdens mest berømte rally.
Så da mangler vi bare en Mini-versjon, nemlig den toppløse. Den kom i august 1964.
Dette var en 4-seters som opprinnelig var tenkt til militære, men endte opp med å bli kultbiler på solfylte plasser som California og Australia.
Du tenker kanskje en vanlig kabriolet, men nei, slik så den nemlig ut:
Mellom 1980 og 1983 ble modellrekken mer strømlinjet, og kun den klassiske Mini-modellen overlevde. Da hadde den en 1-liters motor med 40 hk.
Mini Cooper gjorde imidlertid comeback i 1990, og i 1991 kom den eneste Mini-modellen som ikke originalt stammer fra Storbritannia.
En dedikert Mini-forhandler i tyske Baden kuttet nemlig taket av den klassiske Mini’en, og gjorde den dermed om til en lekker kabriolet. Rover-gruppen, som da eide Mini, var så imponerte at de bestemte seg for å lage slike selv. Rundt 1.000 slike ble solgt mellom 1993 og 1996.
Den aller siste generasjonen av den klassiske Mini var den 7. generasjonen som kom i 1996, og Mini rakk å runde 5,3 millioner eksemplarer før BMW-gruppen tok kontrollen i 2000.
Den tyske gruppen kjøpte opp Rover allerede i 1994, og eide altså indirekte også Mini. Og de så potensialet i den lille bilen, og presenterte allerede i 1997 et konsept kalt Mini Cooper.
Den serieproduserte modellen ble vist fram i november 2000, og den moderne tolkningen av det ikoniske merket var på markedet ett år senere i form av Mini Cooper med 115 hk og Mini One med 90 hk.
BMW og «nye» Mini fulgte heldigvis oppskriften akkurat som Issigonis gjorde i 1959, så med introduksjonen av de to bilene var ringen på en måte sluttet.
Den moderne Mini har blitt like populær som den gamle, og merket kunne nylig feire at Mini-modell nummer 10 million var produsert. Litt av en milepæl.
Og det blir flere.
For et nytt eventyr starter med Mini Cooper SE, elbilmodellen som skal i produksjon i november. Kan den bli en klassiker på lik linje med Mini’en som kom på dagen 60 år siden?
Vi feirer uansett jubileet med en god bildeserie, og her får du også gjensyn med noen skikkelig sære og gamle Mini-modeller.
Les også:
- Hyundai viser retro-inspirert elbil
- Volkswagen innleder elektrisk prisoffensiv
- Varsko her alle kjørespill-entusiaster
[…] Gratulerer med dagen, Mini […]