Hvor fort er det egentlig mulig å kjøre med en serieprodusert bil? Jo, i en SSC Tuatara er det teoretisk mulig å bikke voldsomme 500 km/t, selv om den nåværende verdensrekorden ikke er så vanvittig.
For da SSC skulle prøve å bli den første over drømmegrensen gikk ikke alt etter boka. Så selv om Tuatara noterte seg for 484,53 km/t den ene veien og elleville 532,93 km/t på tilbakeveien, noe som ga en snitthastighet på 508,73 km/t, trakk de like godt tilbake rekordtiden.
-->
Videobilder viste nemlig at det blant annet ikke var samsvar mellom GPS-målingen og speedometeret, og enden på visa hadde nok vært et Guinness rekordbok uansett hadde underkjent forsøket.
Men Tuatara er fortsatt offisielt verdens raskeste serieproduserte bil med en godkjent hastighet på 455,3 km/t, noe som jo er vilt nok.
Men dette er den originale utgaven, for nå finnes det to enda villere spesialutgaver inspirert av jagerfly, Tuatara Striker og Tuatara Aggressor.
Striker-utgaven er fortsatt gatelovlig og byr i likhet med den originale på samme SSC Twin-Turbo V8 med 1.750 hestekrefter koblet sammen med en 7-trinns manuell girkasse som kan skifte gir på under 100 millisekunder.
Men denne er inspirert av disse multirolle-jagerflyene kalt for «Striker», og for å gjenskape egenskapene har Tuatara gitt denne utgaven tre ganger mer marktrykk. SSC sier at denne er på omtrent 1.100 kilo når bilen kjører i 160 km/t.
Blant annet har Striker-utgaven fått en fastmontert nedre vinge, en aktiv bakvinge, en vertikal stabilisator og større diffusor bak. De har også montert på en større front-splitter, og balansert marktrykket slik at dette fordeler seg med 45,4 prosent på forakselen og 54,6 prosent på bakakselen.
Alt dette skal ifølge SSC sikre optimal balanse, forutsigbarhet og gi en eksepsjonell tillit til stabiliteten i bilen.
De har også flikket på brukergrensesnittet mellom maskin og menneske, og variable ytelses- og håndteringsprofiler er nå tilgjengelige for føreren.
I tillegg til de aerodynamiske grepene har også SSC gjort innsiden til Striker litt mer baneaktig, og det er også mulig å få Striker med et dashbord i karbon og med enda mer Alcantara.
Tuatara Aggressor er på sin side inspirert av jagerfly i kamphandlinger, og er en ren baneversjon. Her gjelder også de samme aerodynamiske grepene som for Striker inkludert mer karbonfiber på innsiden, men nå slippes alle hestene ut av stallen.
Det betyr at 2.200 hestekrefter via V8-motoren og et nytt eksosanlegg, og SSC har vært fornuftige nok til å putte inn både 5-pumkts belter og noen skikkelige racingstoler som kan tilpasses hver enkelt kunde. Og det er nok ikke det dummeste, for her bør det gå unna i tilnærmet formel 1-fart.
SSC North America produserer for tiden både Tuatara, Tuatara Striker og Tuatara Aggressor, og målet er 100 eksemplarer av Tuatara og Tuatara Striker samt 10 eksemplarer av banemonsteret Tuatara Aggressor.
‒ Tuatara er designet for å vise en kraft hvor enn den er, sier Jerod Shelby, grunnlegger og administrerende direktør.
‒ Enten det er en kjøretur gjennom byen, høy fart nedover en rullebane eller rundt en teknisk bane, den overleverer det føreren ber om.
Og her er to som iallfall bør levere nok, Tuatara Striker og Tuatara Aggressor.
Les også:
