På under en uke har det skjedd flere store ting i Formel 1. Sist søndag kunne Max Verstappen strekke armene over hodet og juble for en ny VM-tittel, og tirsdag ble det klart at Cadillac endelig er klarert som det 11. teamet i F1 fra og med 2026-sesongen.

Med to løp igjen hentet altså Verstappen hjem sin fjerde tittel på rad, og kopierte dermed mannen som ble verdensmester for akkurat 70 år siden.

Juan Manuel Fangio, kalt med rette El Maestro, tok sin første tittel i det som var Formel 1s andre sesong, i 1951. Den første verdensmesteren var for øvrig italienske Giuseppe Farina, nevø av selveste Pinin Farina, mannen bak det berømte biltuningssleskapet Pininfarina som i dag også er et selvstendig bilmerke eid av Mahindra-gruppen.

Både Fangio og Farina kjørte for Alfa Romeo da de tok historiens to første F1-titler, men den andre tittelen til Fangio er unik og blir vanskelig å kopiere.

Det argentinske esset byttet nemlig lag i løpet av 1954-sesongen, og kjørte for Maserati før han hoppet over til Mercedes fra og med det fjerde løpet den sesongen. Maestroen er også unik ved å ha vunnet løp med to forskjellige lag samme sesong, for han vant de to han kjørte for Maserati i 1954 og ytterligere fire for Mercedes senere samme år.

Fangio, som totalt ble verdensmester fem ganger og tok i likhet med Verstappen fire strake mesterskap, var helt overlegen i 1954, og vant seks av ni runder. Og da må vi legge til at Indy 500 var en del av F1-sesongen på 1950-tallet, og på Indianapolis var det kun amerikanere som stilte opp. Så nei, verken Fangio eller de andre i F1 var interessert i dette legendariske løpet.  

Men så er det dette med sammentreff. En stor del av suksessen til Fangio det året må tilfalle bilen, en Mercedes-Benz W 196 R Formula One som også senere skulle dukke opp med ekstranavnet «Stromlinienrennwagen». Og nettopp en slik, mer eksakt den med chassisnummer 00009/54, hører hjemme i nettopp Indianapolis.

Ikke bare det. Indianapolis Motor Speedway Museum har faktisk tenkt å auksjonere denne bort 1. februar til neste år, og siden dette er en gedigen happening har de like godt hanket inn RM Sotheby’s til den jobben.

Muligens er Indy 500-banen fortsatt fornærmet på Fangio, vel, uansett skal de bruke inntektene fra den svært historisk viktige bilen til å støtte museets innsamlings- og restaureringsarbeid. Og som du skal se av verdien bør det ikke stå på midlene de neste årene.

Og ja, auksjonen skjer selvsagt også i nært samarbeid med Mercedes-Benz Classic.

Faktisk jobber ekspertene til Mercedes i tyske Fellbach akkurat nå med en grundig rapport som beskriver bilens originalitet og autentisitet, og dypdykker for tiden ned i det store arkivet de har.

For selv racingdelen av Mercedes er ganske så innholdsrik, og spesielt i tiden før og etter 2. verdenskrig satte Mercedes virkelig spor etter seg. Ja, vi snakker selvsagt om de legendariske bilene døpt «Silver Arrows», og disse sølvpilene dominerte stort.

Hvor mye fokus det var detaljer selv på den tiden viser kallenavnet på bilene. På kvelden før det berømte Eifel-løpet tilbake i 1934 skulle bilene opp på vekta i Nürburgring, for også for 90 år siden var det vektregler. Mer eksakt kunne ikke bilene veie mer enn 750 kilo.

Det var et problem for den splitter nye W 25-bilen til Mercedes, for nåla viste til slutt 751 kilo. Ett kilo for mye, og gode råd var dyre.

Alfred Neubauer, sjef for Mercedes-laget, kom opp med et. For han beordret like godt mekanikere til å pusse vekk den hvite utvendige fargen. På den tiden hadde de forskjellige landene faktisk hver sin farge: Italia med sin røde Rosso Corsa, Frankrike med sin blå Bleu de France, England med Racing Green og Tyskland med sine hvite biler.

Det ga altså Mercedes blaffen i, for W 25-bilen måtte ned til 750 kilo. Med malingen skrapet bort kunne Manfred von Brauchitsch sette seg bak rattet på en bil med et aluminium-karosseri som var sølv-skinnende, og ja, han vant løpet enkelt.

Etter løpet skal racerføreren ha uttalt følgende: «Å kjøre en Silver Arrow er en ære».

En W 25 var selvsagt utdatert 20 år senere, men det var ikke Mercedes-laget. De stilte altså opp med en W 196 R utviklet for å møte de nye «opptil 2,5 liters»-regelverket som gjaldt fra 1954.

De fikk raskt bekreftelsen på at denne fungerte, for både Fangio og britiske Stirling Moss skulle vinne bak rattet på 196-utgaven.

En W 196 R har en rekke-åtter på 2.494 kubikkcentimeter og designet rundt en kompleks Hirth-rullelager veivaksel. Det drivstoffinjiserte kraftverket var i hovedsak to 4-sylindrede motorer i samklang, med to kamaksler for hvert inntak og eksos, forklarer Mercedes.

De betegner dette som en juvel av en motor, og den garanterte pålitelig og jevn kraftlevering og var i stand til å produsere 213 kW (290 hk) etter to sesonger med utvikling.

Siden den nye formelen fra 1954 spesifiserte få begrensninger for karosseriet, konkluderte Mercedes-Benz med at et strømlinjeformet, aerodynamisk karosseri med lukkede hjul ville optimere bilen for høyhastighetsbaner og et karosseri med åpne hjul ville være ideelt for mer svingede banene.

De nye racerbilene fikk sin svært etterlengtede debut i det franske Grand Prix i Reims med en trio av de nye W 196 R «strømlinjere». Mercedes tok like godt en spektakulær dobbeltseier ‒ Fangio som vinner og Karl Kling på 2. plass. Den tredje føreren, Hans Herrmann, ble nummer sju, men han satte på sin side den raskeste runden.

Og som sagt vant Fangio verdensmesterskapet i Formel 1 i 1954 med den nye sølvpilen.

Men det var før bilen med chassisnummer 00009/54 var klar.

For sesongen i 1955 ble W 196 R videreutviklet slik at den var minst like konkurransedyktig som året før. Motoren ble forbedret på en rekke aspekter, inkludert tillegg av en ny inntaksmanifold.

Beslutningen ble tatt om å kjøre Grand Prix-karosserier med åpne hjul for nesten alle 1955-løpene, mens forbedringer og oppdateringer resulterte i en vektreduksjon på omtrent 70 kilo i forhold til forgjengerne. I 1955 ble også Stirling Moss rekruttert til å kjøre for tyskerne.

Formula Libre Buenos Aires Grand Prix 30. januar 1955 skulle markere det første løpet for denne bilen, chassisnummer 00009/54, utstyrt med et monoposto-karosseri med åpne hjul og kjørt av selveste Juan Manuel Fangio. Argentinere viste ingen nåde, tok pole position og vant løpet gjennomført over to heat.

Her er den argentinske maestroen bak rattet, og som du ser er hjulene på utsiden akkurat som med dagens Formel 1-biler:

I 1955 var Italias Monza-bane gjenoppbygd med en ny høyhastighetsbank som siden har blitt legendarisk innen motorsport. For Italias Grand Prix ble det bestemt at chassisnummer 00009/54 skulle utstyres med det strømlinjeformede karosseriet for første gang i 1955-sesongen, og kjøres av Stirling Moss.

Fangio sikret pole i en lignende bil, med Moss 2. på griden. Moss tok ledelsen fra Fangio i løpets niende runde, men kom til slutt på 7. plass etter å ha slitt med noen mekaniske vanskeligheter.

Men engelskmannen rakk å notere seg for løpets raskeste runde i chassisnummer 00009/54, med en tid på 2:46,900 ga det en snittshastighet på svært imponerende 215,7 km/t. Så ja, det gikk virkelig unna også for 70 år siden.

Fangio avsluttet sesongen som verdensmester, og med Moss på 2. plass ble det dobbeltseier og legendestatus for W 196 R.

Stamtavelen var upåklagelig. I løpet av to sesonger hadde W 196-modellfamilien – som inkluderte en 2-seters 300 SLR (W 196 S) – vunnet tre mesterskap i to forskjellige racingserier. I 12 opptredener i Formel 1 vant W 196 R ni ganger, og den vant ytterligere to løp som ikke ga poeng ‒ og totalt 11 seire på 14 starter.

I 1964 ble chassisnummer 00009/54 øremerket Indianapolis Motor Speedway Museum og ble offisielt donert til Indianapolis Motor Speedway Foundation 30. mai 1965.

I nærmere seks tiår har W 196 R vært omhyggelig lagret og vedlikeholdt av IMS Museum, og har også gjort noen gjesteopptredener ‒ som på den store gjenåpningen av et redesignet Petersen Automotive Museum i 2015 og så sent som i år dukket den opp på Mercedes-Benz-utstillingen under Pebble Beach Concours d’Elegance. Den legendariske bilen har dog aldri vært en del av selve Concours-konkurransene som arrangeres rundt om i verden.

Et ekte motorsportikon, 00009/54 er ett av kun fire kjente komplette W 196 R-chassis som fikk montert det praktfulle fabrikkbygde strømlinjeformede karosseriverket ved avslutningen av 1955-sesongen.

Racerbilen representerer bare den andre W 196 R som noen gang er tilbudt privatpersoner, og er det aller første eksemplaret som tilbys med det strømlinjeformede karosseriverket. Den er presentert i sin riktige Monza-drakt fra 1955 Italia Grand Prix, og dokumentert med en mengde tidstypiske materialer.

Vi har selvsagt sjekket om RM Sotheby's faktisk har satt noe verdi på denne, for de pleier å ha en verdivurdering på bilene. Nå er det ikke alltid de treffer, for noen av disse unike perlene kan gi ordentlige budkriger, men det gir oss iallfall en pekepinn på hva de ender på.

Og joda, Sotheby's har klasket en verdi på Mercedes-Benz W 196 R Stromlinienwagen, og her er det ganske mange nuller. Mer eksakt 50.000.000 euro, men det er ikke alt. De skriver over 50.000.000 euro, så ja, her holder verken Lotto eller Vikinglotto. Her må den store potten til Eurojackpot slå inn.

Men så er dette en av motorsportens aller viktigste biler, så da må det kanskje være såpass?

Les også:

• Skodas begynnelse runder 125 år
• Det revolusjonerende vinterdekket runder 90 år
• Verdens mest eksklusive «Olabil» blir ny
• Skodas første «Volkswagen» runder 30 år