På morgenen 22. juli 1894 befant 21 veldig tøffe bilførere
seg på Boulevard Maillot, rett ved siden Bois de Boulogne i Paris. Klokken 8
skulle de starte, mange sammen med passasjerer, på historiens aller første racerløp.

Løpet var på 127 kilometer, altså et skikkelig langløp den gang, med start i Paris og mål i Rouen. Og de kjørte på offentlige veier, selvsagt gjorde de det.

Mange tusen tilskuere flokket til for å se hva dette var for
noe, og starten ble ganske så hektisk. Veien var nemlig ikke stengt for normal
trafikk.

«Konvoien er ledet, flankert og fulgt av diverse syklister,
i tillegg til et antall kjøretøy med mekanisk fremdriftssystem som tar fatt på
ruten som amatører», lød en av rapporten fra løpet.

Som vanlig i den tiden var konkurransen i regi av en avis
som gjerne ville ha noe å skrive om, og denne gang var det «Le Petit Journal»
som sto bak det hele.

Reglene var ganske så diffuse.

Det måtte være en vogn uten hest, den måtte ikke være til
fare for noen, være enkel å kjøre og være billig å reise med.  

Etter at de stoppet for lunsj i Mantes, kom den aller første bilen i mål klokken 17:40, og deretter fulgte 16 biler som klarte å gjennomføre løpet.

Og Mercedes har skryterettigheter så det holder også fra historiens
aller første racerløp.

For 9 av de som kom i mål hadde en V-motor med 2-sylindre på 3,5 hestekrefter oppfunnet av ingen ringere enn Gottlieb Daimler, og var produsert i Frankrike. I tillegg var en bil med en Benz-motor på 5 hk også blant de 17 som kom seg til mål.

Reglene for å kåre vinneren var også noe diffuse. Den som
kom nærmest idealtiden skulle kåres til vinneren.

Juryen mente at to produsenter fortjent den hederen, begge selvsagt franske. Det var Panhard & Levassor og Peugeot, og vinnerne var utstyrt med «Système Daimler» ‒ altså motoren til en av de to Mercedes-grunnleggerne (den andre var Carl Benz).

Og det er også litt morsomt å lese hva juryen mente om
motoren.

«Daimler-motoren, utviklet av en dyktig ingeniør fra
Württemberg; mr. Daimler ‒ som var til stede i Rouen i går for å ta del i triumfen
‒ har gjort petroleum eller bensindrivstoff til en praktisk løsning.»

De skulle bare visst.

For Daimlers del var det startskuddet på det som nå kulminerer
i Mercedes sitt 200. formel 1-løp.

Allerede i 1897 tok en velstående forretningsmann kontakt med Daimler-Motoren-Gesellschaft (DMG), Daimlers bilselskap. Han bestilte først en bil, og deretter to nye i 1898. Deretter hele 10 i 1899, og så i 1900 hele 29 biler.

Mange av disse ble brukt til motorsport, og det kan sees på som
startskuddet for racingen til Mercedes.

Som mange vet kom høydepunktet på 1930-tallet, og da støttet av Adolf Hitler som ville vinne for enhver pris.

Inntil da sies det at racerbilene var lakkert i bestemte farger ut fra hvor de hørte hjemme. Britene stilte opp med biler i «British Racing Green», franskmennene med biler i «Bleu de France», og Mercedes i hvite biler ‒ akkurat som draktene til de tyske landslagene er i dag.

Men alt dette ble forandret 3. juni 1934.

Da stilte Mercedes opp i sitt første løp med de legendariske
W 25-bilene under Eifelrennen på Nürburgring. Bilen var nydesignet for å passe
til nye Grand Prix-regler, som blant annet begrenset den totale vekten uten
olje, kjølevæske, drivstoff og dekk til 750 kilo.

Men det var ikke noen regler som satte grenser for designet,
så tyskerne slo til med en klassisk bakhjulsdrevet utgave med en 8-sylindret
3.4-liters motor med 354 hk.

Det var en mektig bil, og den var hvit.

Men ifølge legenden ble den veid dagen før løpet, og veide
rett over 750 kilo ‒ krise!

Løsningen var rett og slett å skrape av den hvite lakken, og dermed kom karosseriet til syne og «Silver Arrow» ble født.

Sølvpilen gikk bort og vant løpet dagen etter, og satte like
godt en ny fantastisk rekord med en snitthastighet på formidable 122,5 km/t.

W-25 herjet ut 1937, det siste året med vektgrensen på 750
kilo.

Mercedes entret formel 1 i 1954, denne gang med en W 196 som
hadde en 8-sylindret 2.5-liters motor med 256 hk.

Men de deltok kun i to sesonger, men vant likevel 8 VM-runder, deriblant med Juan Manuel Fangio som ble verdensmester for Mercedes begge årene.

Det tyske merket gjorde ikke comeback før i 1994, 39 år etter de forsvant. Da kun som motorleverandør til Sauber, men året etter var de partnere med McLaren og vant sitt første løp i 1997.

Og som vi i Norden husker rattet finske Mika Häkkinen laget
inn til VM-tittel både i 1998 og 1999, før Michael Schumacher og Ferrari entret
manesjen og herjet med konkurrentene utover 2000-tallet.

Men i 2008 slo McLaren-Mercedes tilbake, og Lewis Hamilton
tok sin aller første VM-tittel.

I 2010 dannet Mercedes sitt eget lag med tyskerne Nico
Rosberg og Michael Schumacher som førere, men måtte vente til 2012 før den
første seieren kom under Kinas Grand Prix. Det var altså den første rene
Mercedes-seieren siden Fangio vant i 1955.

I 2013 skjedde imidlertid det som har gjort Mercedes ustoppelig.
De hentet inn Hamilton og teamsjef Toto Wolff, og siden 2014 har de vunnet alle
titlene både for førere og lag.

Hamilton har til nå vunnet 80 løp, og har kun Schumacher
foran seg med sine 91 seire.

Han leder også årets sesong med 39 poeng ned til lagkamerat Valtteri Bottas, og er favoritt når Mercedes runder 200 formel 1-løp under Tysklands Grand Prix søndag.

All denne racingen kunne selvsagt ikke vært mulig uten biler,
så la oss avslutte med et aldri så lite historisk tilbake.

29. januar 1886 leverte en 42 år gammel Carl Benz inn patentsøknaden DRP 37435 i Berlin for et «gassdrevet kjøretøy», og dette er altså datoen som nå er kjent som dagen da bilen ble født.

For at en hestefri vogn skulle funke måtte motoren både være
sterk nok til å drive den og kompakt nok til at den fikk plass.

Firtakteren klarte 4.000 omdreininger i minutt, dobbelt så mye
som andre motorer på den tiden, og hadde kraft nok til å flytte på vognen.

Som kjent nøyde ikke Benz seg bare med en motor, men
designet også «Patent Motor Car» ‒ en motorisert 3-hjuling med blant annet en integrert
motor.

Under 100 kilometer unna syslet en annen skarp hjerne også
med denne nye automobil-greia. Gottlieb Daimler og partner Wilhelm Maybach hadde
utviklet en tilnærmet lik motor som Benz ‒ altså kompakt og liten nok til å
passe i en «kjerrevogn».

Daimler registrerte 3. april 1885 en «bensin- eller petroleumsmotor»
som var lukket og med 1 sylinder og 1,1 hk. Denne klarte 650 omdreininger i
minuttet, og de første kjøretøyene de monterte den i var faktisk det som i dag
kan betegnes som motorsykler.

I 1886 kom duoen med deres første automobil med en avanserte styringsssystem, og denne motoriserte vognen ble utviklet kun måneder etter at Benz hadde vist fram den første «bilen».

Og selv om Benz og Daimler til slutt slo seg sammen kan ikke
bilhistorien fortelles uten å nevne Bertha Benz, Carls kone.

Ikke bare var hun med på å finansiere bileventyret til
ektemannen, men hun så også nødvendigheten med å vise denne nyvinningen fram
for publikum.

Dermed satte hun sammen med parets to barn ut på historiens aller
første testtur med en bil, og gjennomførte en 106 kilometer lang tur og
strabasiøs tur fra Mannheim til foreldrenes hjem i Pforzheim.

Vi skrev om den tøffe og modige kvinnen 8. mars, og les mer om den historiske turen og ikke minst se kortfilmen om turen i lenken under.

• Kvinnen som viste vei
• Sjekk de klassiske Aston-bilene som auksjoneres bort
• Her er verdens raskeste dekkskifte