Alle vet at Volkswagen er et tysk selskap, men det har
faktisk ikke alltid vært slik. Volkswagen kunne både vært engelsk, amerikansk, fransk
og til og med eid av Ford, men ingen ville ha det. Volkswagen ble stiftet i 1937 for å produsere billige folkevogner
(volks-wagen) til den tyske befolkningen.
verdenskrig ut, og den sivile bilproduksjonen stoppet selvsagt opp. I stedet ble fabrikken brukt til å bygge militære kjøretøy,
blant annet med utbredt bruk av krigsfanger. Krigen endte i 1945, og Wolfsburg med den utbombende fabrikken
ble frigjort av amerikanerne 11. april 1945. Og fabrikkens skjebne var relativt klar. For en avtale mellom Storbritannia, USA og Russland (den
gang Sovjetunionen) gjorde det klart at denne skulle demonteres ettersom den
hadde blitt brukt til militær produksjon. Både russerne og amerikanerne hadde allerede vært gjennom Wolfsburg, men var ikke interessert i den knuste fabrikken. De anså den som verdiløs. Britene entret den okkuperte sonen i juni, og den 29 år
gamle major Ivan Hirst stusset umiddelbart over det han kom over.
men dette oppdaget altså Hirsts skarpe øye. Fabrikken ble brukt til å fikse ødelagte militære kjøretøy,
men Hirst så raskt at fabrikken faktisk kunne bidra til å gjenoppbygge området
som lå i ruiner. Det var en slags vinn-vinn-situasjon ‒ tyskerne trengte jobber
og det britiske militære biler. Britene tok kontrollen over fabrikken, og skulle faktisk gjøre den om til en internasjonale bilfabrikk før den ble levert tilbake til Tyskland 8. oktober 1949.
bombe som ville ha ødelagt fabrikken helt om den hadde gått av satte han i gang
med jobben.
noen få måneder senere var den sivile produksjonen i gang. 7. desember 1945 ble Wolfsburg-fabrikken den første i
Tyskland som gjenopptok produksjonen etter krigen, og det første målet var å
sette sammen 1.000 biler. Men det var lettere sagt enn gjort. For det første var det ikke enkelt å få tak i verken materialer
eller drivstoff, og for det andre var tyskerne svært så lunkne til å jobbe for
britene. Volkswagen løste dette ved å tilby arbeiderne det aller mest
nødvendige, og de produserte til og med korn på området. Den britiske administrasjonen opprettet et organ for de
ansatte allerede sommeren 1945, og det første demokratiske valget rundt ansatte-representanter
tok plass i november samme år. De neste månedene forbedret arbeidsvilkårene seg til det bedre,
og det ble også opprettet egne avdelinger som skulle ta seg av salg og andre
tjenester. I 1946 bikket de 10.000 biler og målet om 1.000 biler i måneder var nådd, og både tyske og britiske ansatte blr opplært til å gjøre vedlikehold og reparere biler.
den britiske sonen, men Hirst så et større potensiale ‒ nemlig eksport. De fikk først napp hos nederlenderne, og i 1947 var eksporten i gang. Men ingen ante at den gang hva dette til slutt skulle føre til.
likhet med britene selv, franskmennene og australierne, var heller ikke de
interessert. «Nei takk, det er helt verdiløst», mente de alle som en. Hirst og gjengen kjørte dog på videre, og i 1948 forlot
19.000 biler fabrikken. Marshallplanen som skulle hjelpe de krigsherjede nasjonene i
Vest-Europa på fote igjen førte også til en valutareform i Tyskland. 20. juni
1948 ble Deutsche Mark introdusert, og dette bidro også til at Volkswagen skjøt
fart. I 1949 ble det produsert 46.000 biler i Wolfsburg, og året
etter 81.000 sedaner og 8.000 Transportere. 8. oktober 1949, altså for 70 år siden, ga britene ansvaret for Volkswagen over til de tyske myndighetene.
og både Tyskland og Volkswagen kunne dermed begynne på sitt comeback. I dag er Volkswagen-gruppen verdens største bilprodusent med over 300.000 ansatte, og inkluderer merkene Volkswagen, Audi, Bentley, Bugatti, Lamborghini, Porsche, Seat, Skoda, Ducati, Traton, MAN og Scania. Ikke dårlig for et selskap ingen ville vite om. Vel, foruten Ivan Hirst, mannen som bokstavelig talt reddet Volkswagen ut av ruinene.
