Tilbake i 1954 kom Mercedes med en bil som skulle forfølge
dem som et lite mareritt i mange år. Vi snakker om den berømte 300 SL
«Gullwing» (W 198), og som Mercedes skulle erfare er det ikke utelukkende
positivt å trylle fram en slik perfekt bil.

For 15 år senere prøvde fortsatt det tyske stjerne-merket å
komme opp med en modell som faktisk kunne ta stafettpinnen videre, og under
Frankfurt Motor Show i 1969 hadde de endelig en god kandidat.

Bilen hadde linjer som den berømte Lotus-bilen kjent fra James Bond som kom et tiår senere, falkevinger og under panseret befant det seg av alle ting en wankelmotor med 280 hestekrefter.

På samme tid som de utviklet wankelmotoren kom de opp med en
rekke andre løsninger, blant annet glassfiberplast og nye sveiseteknikker som
først mange år senere ble brukt til å lage superbiler.

Modellen het C 111, men dette var faktisk ikke det
opprinnelige navnet. Mercedes var nemlig på full fart inn i den samme fella som
Porsche hadde tråkket i under Frankfurt Motor Show seks år tidligere.

Den gang presenterte Porsche en helt ny modell som het 901, og
det fikk Peugeot til å tenne på alle pluggene. De mente at de eide 0’et i
midten av bilmodeller som hadde tresifret navn.

For i 1929 hadde de nemlig introdusert 201, den første
modellen med det berømte 0-tallet i midten av tre sifrer. Deretter kom 302, 202
og 402 tidlig på 1930-tallet.

De tok patent på nummerkonseptet i Frankrike, og mente
hardnakket at nullen var deres også i resten av verden.

For å unngå konflikt gjorde Ferdinand Alexander Porsche,
barnebarn av grunnlegger Ferdinand og kjent som «Butzi», en liten med akk så
betydelig endring. Han byttet 0’et med en 1’er, og dermed unngikk de bråk.

Modellen er brukbart kjent i dag også, for vi snakker
selvsagt om ikonet Porsche 911.

Mercedes kalte sin sportsbil for C 101, men av uviss grunn
gjorde de som Porsche og døpte den om til C 111.

Dermed ble det ikke noe bråk rundt navnet, og Mercedes kunne motta velfortjent hyllest under den tyske bilutstillingen.

Men vi kan ikke kalle C 111 for en 50-åring, for dette
skjedde jo i 1969.

C 111-II er dog en ekte 50-års-jubilant.

Rundt et halvår etter var det nemlig klart for Genève Motor Show,
som foregikk i siste halvdel av mars 1970. Og der dukket Mercedes like godt opp
med en oppgradert C 111, en kalt C 111-II.

Det første man la merke til var fargen, som er kalt «Weissherbst»
etter vinen med den oransje og rosalignende fargen.

Men tittet du under panseret kunne du også se at motoren var
større, for nå var det ikke lenger den den vanlige med tre blader. Ingeniørene
hadde utviklet en ny motor som bød på en fire-blads wankelmotor, og dermed økte
også kreftene betraktelig ‒ opp til 350 hestekrefter.

De hadde også gjort flere andre endringer. For eksempel gjorde
de litt om på designet som førte til at sikten for føreren ble betraktelig
bedre og bagasjeplassen økte, mens aerodynamikken ble forbedret og dragsuget
ble redusert med solide 8 prosent.

Den ble altså raskere, sikrere og mer stabil.

C 111-II klarte da også å bikke 300 km/t, noe som var svært
så brutalt for 50 år siden.

I desember 1970 bestemte de seg for å droppe wankelmotoren, og satte heller inn en 3.5-liters V8 som også betydde slutten på en æra.

Totalt ble det kun satt sammen 12 eksemplarer av C 111-modellene.

Men utover 1970-tallet lagde Mercedes diverse oppfølgere som
satte nye rekorder, C 111-II D (1976), C 111-III (1977) og C 111-IV (1979).

Spydspissen er uansett C 111-II, og den runder altså 50 år i
disse dager.

Og hvilken 50-åring ville ikke vært så sprek som denne?

Les også:

• Fords mest elektrifiserte modell er her
• Verdens første tatoverte bil
• Korona-tiltakene rundt transport og trafikk