Men det har en bokstavelig talt stor Mercedes på 1930-tallet, en som rett og slett heter Grand Mercedes.
Det tyske merket kan som kjent med rette kalle seg verdens eldste, ettersom det faktisk var de som sto bak de moderne automobilene.
-->
Tyske Karl Benz var en av mange som så potensialet i hestefri kjerretransport på 1880-tallet, men problemet var bare å finne en smart metode til å drive disse framover på. Dampmotoren var allerede utviklet på 1700-tallet, men slike var dårlige egnet til å bruke i selvdrevne vogner.
Benz kom opp med en forbrenningsmotor kompakt nok til å drive en automobil, og i 1886 fikk han patent på denne løsningen.
På samme tid og bare noen mil unna funderte Gottlieb Daimler over mulighetene som disse nye forbrenningsmotorene åpnet for, for allerede året før hadde han skapt en annen verdensnyhet.
Allerede i 1883 hadde Daimler sammen med partner Wilhelm Maybach laget en motor for tog, og i 1885 kom de opp med en forbrenningsmotor på 1 hk som var kompakt nok til at de kunne sette den inn i en tohjuling. Resultatet var verdens aller første moderne motorsykkel kalt Reitwagen (ri-vognen), som også var verdens første kjøretøy driftet av en forbrenningsmotor.
Og da Benz i 1886 bekreftet at forbrenningsmotor også kunne drive firehjulinger, var Daimler rask på avtrekkeren.
Han bestilte en bittelitt sterkere utgave av motoren som satt i Reitwagen, en 1,1 hk utgave, og en bil fra USA. Daimler og Maybach monterte deretter motoren inn i bilen, og på den måten skapte de en automobil.
Selskapene til Benz og Daimler/Maybach tok deretter forskjellige veier, men i 1926 fusjonerte de og ble til Daimler-Benz AG ‒ altså det som er dagens Daimler som eier Mercedes-Benz.
Mercedes-navnet dukket opp i 1900, og var litt av en tilfeldighet. En kunde og salgsrepresentant for Daimler og Maybach bestilte nemlig en racerbil av dem, og Maybach designet en langt mer aerodynamisk bil enn det som var vanlig å lage. Dette var altså bilen som brøytet vei for de mer moderne designede bilene som skulle komme for fullt.
Kunden, en mann ved navn Emil Jellinek, fikk lov til å døpe bilen, og kalte den for Mercedes 35. Den første delen av navnet var etter datteren, mens siste halvdel sto for antall hestekrefter i motoren.
Bilen var så imponerende at den skapte til dels hysteriske tilstander, og ble så kjent at selskapet til Daimler og Maybach like godt registrerte Mercedes som et eget varemerke i 1902.
Daimler ble altså til det selskapet som vi kjenner i 1926, og fikk skikkelig fart på seg i årene etter.
Og i 1930 kom de opp med noen virkelig imponerende, både i størrelse, design og ytelser.
Mercedes hadde da utviklet en helt ny luksuriøs modell i to år, men var fortsatt usikker på om de i det hele tatt skulle gå videre med bilen. Men under et styremøte i mars kom den endelige avgjørelsen ‒ modellen W 07 skulle bygges.
Dermed ble det satt fart på utviklingen, og allerede to måneder senere kunne bilen fullføre Nürburgring-tester.
Den ferske styrelederen, Wilhelm Kissel, mente det var særs nødvendig at Mercedes hadde en stor og oppdatert luksusbil, og uttalte i juni 1930 at «det sier seg selv at denne bilen må oppfylle standardene som forventes av Daimler-Benz».
Trenden den gang var at slike luksuriøse doninger hadde en diger V12 under panseret, men Mercedes valgte likevel å gå for en litt lettere V8-motor. Denne var på 7.7 liter, og produserte i utgangspunktet 150 hk. Men en kompressor slo inn om gasspedalen ble tråkket i bunn, og da leverte motoren respektable 200 hk.
Det fantes også en versjon uten kompressor, men kun 13 av de bilene som til slutt ble solgt var en slik nedgradert versjon.
Kraften ble overført via en 3-trinns girkasse, og Maybach hadde også utviklet et halvautomatisk overdrive-system som kunne kobles inn for alle tre girene. Altså i praksis hadde den seks gir, og overdrive ble koblet til via en rattspake og uten å måtte bruke kløtsjen.
Bosch sørget for hypermoderne bremser, og det var også et avansert understell med et helautomatisk sentralt smøresystem. Det var også fokus på sikkerhet, så allerede den gang tok Mercedes dette på alvor.
Selve designet var konservativ, og W 07 så ut som en ganske så typisk bil på 30-tallet.
Her er en 1931-modell med avtakbart tak:
Bilen endte opp som en 5,6 meter lang limousin, veide 2.700 kilo, kunne kjøre i 160 km/t og slurpet i seg rundt tre liter bensin på mila. Heldigvis var bensintanken av den gavmilde sorten, og lød på solide 120 liter.
W 07 var modellbenevnelsen på bilen, som også fikk et mer vanlig navn ‒ beskrivende nok 770 «Grand Mercedes».
Mercedes timet premieren inn til Salon de l’Automobil i Paris i oktober 1930, verdens største bilutstilling den gang.
Dette var altså den største, tyngste og mest luksuriøse bilmodellen Mercedes hadde å tilby, og brosjyren som fulgte premieren etterlot heller ingen tvil når den meldte at dette er «den mektigste personbilen i Tyskland, og en av de største i verden».
Skryte-brosjyren fulgte ubeskjedent opp med at «dette er en bil med et spesielt preg, skapt for å oppfylle de mest krevende krav og for de mannlige lederne i alle land som alltid krever høyeste standard rundt ytelse og komfort».
En som lot seg imponerende var keiser Vilhelm II, den store Norges-vennen som måtte abdisere da Tyskland tapte 1. verdenskrig.
Fra sitt eksil i Nederland lot han seg forføre av Grand Mercedes, og bestilte seg en slik i 1932. Og den han fikk levert var langt fra «kun» en standard versjon.
Blant annet ble Mercedes-stjernen på radiatoren byttet ut med et Hohenzollern-våpenskjoldet, og bilen ble lakkerte i marineblå for å hedre den tyske marineflåten som keiseren opprettet.
Under er bilen utstilt sammen med to andre virkelige kjendisbiler. Keiseren sin som er en kabriolet er i midten, og til høyre er 1935-modellen til den japanske keiseren Hirohito. Dette var en av de aller første bilene i verden som kom med ekstra beskyttelse, altså en panserutgave.
Til venstre står bilen til sultanen av Morokka mellom 1873 og 1894, Hassan I, en Daimler-bil fra 1982.
Keiser Vilhelm var en stor Norges-venn, og var faktisk på besøk her da 1. verdenskrig var i ferd med å bryte ut. Han måtte haste tilbake til Tyskland, og ankom hjemlandet kun dagen før Østerrike-Ungarn erklærte krig mot Serbia etter skuddene i Sarajevo.
Vilhelm var en nær venn av den østerriksk-ungarske erkehertugen Franz Ferdinand og ektefellen Sophie von Hohenberg, de to som ble myrdet i Sarajevo og som på sett og vis var den utløsende faktoren for 1. verdenskrig.
Keiserne var altså to av de som kunne kjøre rundt i en Grand Mercedes, og utgjorde en ganske så eksklusiv klubb.
På den tiden klarte ikke produsentene å produsere en masse luksusbiler i året, og Mercedes satte kun sammen 117 eksemplarer av doningen mellom 1930 og 1938.
Mercedes laget flere versjoner av bilen, som i utgangspunktet var en Pullman-utgave med seks eller sju seter slik som den japanske keiserens bil. 42 slike versjoner ble laget.
Det kom også kabrioletutgaver, touringutgaver, 2-seters og andre karosseriutgaver av den svindyre bilen utover 1930-tallet.
For Grand Mercedes var virkelig for de mennene øverst i hierarkiet, og en Pullman med kompressor startet på latterlige 41.000 riksmark. Til sammenligning kostet en Mercedes W15 lansert i 1931 som et litt mer folkelig alternativ 4.400 riksmark, så den store Mercedesen kostet altså nesten ti ganger så mye.
Og at det var adelen som gikk for slike viser også den utgaven uten kompressor. Selv om den kostet 3.100 riksmark mindre, var det nesten ingen som ville ha den. «Alle» skulle ha det beste, og det var den med 200 hk.
770 Grand Mercedes ble etterfulgt av en bil som for sikkerhets skyld het akkurat det samme, 770 Grand Mercedes. Denne hadde dog en annen modellserien, mer spesifikt W 150.
Men bilen som førte an, var altså W 07, og her er flere bilder inkludert et par av reklamemateriellet som skulle lokke kjøperne:
Les også:
