I helga som var ble formel 1-løp nummer 1.000 kjørt, og jubileumsløpet kunne knapt vært arrangert lenger fra Monaco enn det var ‒ nemlig Kina Grand Prix.

En av de sju banene som var med på starten av formel 1 i
1950 var Monaco, som arrangerte historiens 2. formel 1-løp etter Silverstone og
Storbritannia Grand Prix.

Men historien til Monaco Grand Prix strekker seg veldig mye
lenger bak enn 1950.

I takt med stadig flere biler på veiene steg også interessen
rundt motorsport, og det ble arrangert stadig flere konkurranser utover
1920-tallet.

Monegaskeren Antony Noghès var en av de mer interesserte, og i 1911 var han med på å etablere Rally Monte Carlo. Men han ga seg ikke der, og ville gjerne at hjemstedet også skulle arrangere disse nye «grand prix»-løpene som ble stadig mer populær.

Han startet planleggingen allerede midt på 1920-tallet.

Dette førte han selvsagt i dialog med Automobile Club de
Monaco, klubben som ble etablert tilbake i 1890, og de likte også tanken.

Men Noghès hadde et stort problem ‒ det fantes nemlig ikke
noen racerbaner i Monaco.

For å kunne overtale fyrst Ludvig II av Monaco kunne ikke
opplegget bli for dyrt, og løpet måtte i tillegg gå innenfor Monacos grenser.

Så han foreslo like godt å kjøre i gatene.

En annen monegasker som likte raske biler var Louis Chiron, fortsett
den eldste som har deltatt i formel 1. Han støttet idéen, og dermed kunne fyrsten
overtales.

Mulig mente fyrsten at dette ville kaste ekstra glans over
fyrstedømmet, som for lengst hadde blitt en favoritt for rikfolk over hele
verden med sitt flotte kasino og lave skatter.

Dermed sa han ja.

Dette førte til Monaco Grand Prix i 1929, et løp det ikke
var mulig å kvalifisere seg til.

For dette var et invitasjonsløp, men selvsagt ble alle datidens
toppteam invitert. Men flere av teamene var lite interessert i dette nye løpet,
så blant annet takket Alfa Romeo og Maserati nei.

Men det var fortsatt nok av tungvektere, og blant annet
sendte Mercedes sin toppfører Rudolf Caracciola dit, og franske Bugatti var selvsagt
på plass.

Totalt ble 20 biler påmeldt, men av disse var det kun 16 som
stilte til start i tidenes første Monaco Grand Prix 14. april 1929. Hele åtte
av disse rattet Bugatti, da som nå kjent som noen skikkelige superbiler.

De fleste av disse stolte på modeller som Type 35 C og Type
35 B, noe skikkelige fartsmonstre med 2.3-liters 8-sylindret motor som skuflet ut
140 hestekrefter ved 5.000 r/min. Toppfarten den gang var 215 km/t, men slike
hastigheter nådde de selvsagt ikke rundt den trange og vanskelige Monaco-banen.

For akkurat som i dag var det nesten umulig å kjøre forbi under løpet, og mye ble avgjort under pit stop og hvor holdbare disse bilene egentlig var.

Mercedes’ stjernefører Caracciola kvalifiserte inn til en skuffende
14. plass, men tok likevel over ledelsen på runde 49 da lederen, engelsk-franske
William «Williams» Grover i en Bugatti Type 35 B, måtte i piten.

Men Grover hentet han raskt inn igjen, og med dårligere grep hadde Merce-føreren aldri en sjanse til å holde han bak seg. For på den tiden hadde Bugatti hadde et voldsomt teknologisk overtak, blant annet rundt ting som bremser, girkasse og oppheng. Merket vant over 2.000 løp bare på 1920-tallet.

Et av disse var også historiens første Monaco Grand Prix, som
Grover vant foran Georges Bouriano i Bugatti Type 35 C med Caracciola i Mercedes
SSK på 3. plass.

Den raskeste runden til Grover lød på 2,15 minutter, noe som
ga en snitthastighet på formidable 84,8 km/t ‒ sensasjonelt i 1929.

Den gang kjørte de 100 runder og totalt 318 kilometer, mens
de i dag kjører 78 runder og totalt 260 kilometer. Snitthastigheten ligger nå
over 150 km/t, men så har de da heller ikke trommelbremser som de måtte nøyde
seg med i 1929. Så det er ganske utrolig at Grover klarte å så høy snittfart
som han faktisk gjorde.

Av de 16 bilene som stilte til start kom 9 seg til mål, så
over halvparten kom seg helskinnet gjennom det som må ha vært en ganske så skremmende
opplevelse.

Fire måtte bryte med mekaniske problemer, en fikk trøbbel
med girkasse, en krasjet og en ‒ Albert Perrot i Alfa Romeo 6C ‒ mistet hjulet
underveis!

Den mestvinnende formel 1-føreren rundt den beryktede banen
er brasilianske Ayrton Senna, som klarte å vinne løpet seks ganger før
karrieren tok altfor tidlig slutt da han omkom i forbindelse med San Marino
Grand Prix i 1994 ‒ 34 år gammel.

Monaco Grand Prix er regnet som verdens mest prestigetunge
løp, og er sammen med Indy 500 og Le Mans regnet som de tre kronene innen
motorsport. Kun britiske Graham Hill har vunnet alle tre, mens av de fortsatt
aktive kun er Juan Pablo Montoya fra Colombia og spanske Fernando Alonso som
har tatt to av kronene.

Alonso skal for øvrig delta i Indy 500 senere i år i et
forsøk på å kopiere bragden til Hill, og vi heier selvsagt på spanjolen da.