Audi Qattro satte en effektiv stopper for bakhjulsdrevne rallybiler, men Skoda rakk akkurat å utvikle en aller siste modell før det var slutt. Og det satte blant annet en nordmann pris på.
Da rally-VM offisielt tok til i 1977 handlet det om bakhjulsdrevne biler.
Den første verdensmesteren, italienske Sandro Munari, kjørte en Lancia Stratos, den andre, finske Markku Alén, rattet en Fiat 131 Abarth, og den tredje, svenske Björn Waldegård, satt i førersetet til en Ford Escort RS1800.
-->
Alle tre bilene hadde drift på bakhjulene, og er altså strålende eksempler på den gamle æraen hvor sladdene virkelig var brede.
Den aller siste vinneren med bakhjulsdrift var tyske Walter Röhrl, som i 1982 sørget for at Opel Ascona 400 faktisk fikk en verdensmester. Men da var det også slutt.
Nå åpnet faktisk FIA for firehjulsdrift allerede i 1979, men bilmerkene selv var skeptiske. Et slik system veide altfor mye, og fordelene veide bokstavelig talt ikke opp.
Men da Audi fikk orden på sin Quattro i 1983, innså også de andre merkene at firehjulsdrift tross alt var framtiden i rally-VM.
Rallybilene på 1980-tallet er ansett som de mest imponerende av alle, for i 1982 introduserte FIA en ny gruppe for de aller raskeste bilene. Og i iveren over å lage en gruppe B glemte de nesten alt av restriksjoner, noe som betydde at det var tilnærmet fritt fram for bilprodusentene.
Det var en lite smart oppskrift.
Bilprodusentene pøste nemlig stadig mer midler inn i bilene for å gjøre de enda villere, og med raskere biler ble det hele også enda skumlere. Så etter 1986 var det slutt for gruppe B. Det var blitt for dyrt for lagene og for skummelt for førerne.
Et merke som var med på gullalderen var Skoda, som dessverre for dem bare rakk et par år med sin nye rallybil som kom i 1984 før gruppe B var historie.
Nå hadde nok Skoda aldri noen ambisjoner om å dominere rally-VM, for så ekstrem var aldri Skoda 130 LR. Faktisk var den ikke en gang firehjulsdrevet.
Men det tsjekkiske merket så uansett verdien med å være med på det ekstreme sirkuset gruppe B var, og utviklet altså en bil med en bakmontert motor som drev bakhjulene. Den eneste konkurrenten som hadde et tilsvarende drivsystem var Porsche 911. Ingen av de var i nærheten av pallen i noen av rundene i 1986, men for Skoda var det viktig å bruke mesterskapet som en utviklingsplattform.
Tsjekkerne startet utvikling av 130 LR etter at gruppe 2 ble erstattet av gruppe B som også satte en sluttstrek for den ganske så suksessfulle Skoda 130 RS, og den nye skulle baseres på den store serien Skoda 105/120.
Målet var at den nye bilen skulle bli lettere, raskere og mer manøvrerbar enn forgjengeren.
For å oppnå dette kom designerne i Skodas motorsportavdeling med flere innovasjoner. 1.3-liters motoren fikk en sylindertopp aluminium hentet fra Favorit som var under utvikling. Med doble Weber forgassere leverte drivlinjen 130 hk, som ble overført til bakhjulene via en 5-trinns girkasse og selvlåsende differensial.
130 hk høres kanskje ikke all verden ut, men legger vi til at Skoda klarte å trimme vekten helt ned til 730 kilo skjønner vi at dette var en ganske så spenstig pakke.
Panseret og dørene var laget av aluminium, mens sidevinduene og senere også bakvinduet rett og slett var av pleksiglass.
Alt overflødig ble fjernet, mens en lett metallbeskyttelsesramme fra Heigo beskyttet de på innsiden.
For å gjøre kjøreegenskapene bedre fikk 130 LR en ny bakaksel med modifisert kinematikk. Dette gjorde det mulig å justere bakkeklaringen og installere en rullestang.
I tillegg ble den fremre fjæringen endret, og det ble foretatt justeringer av bremsesystemet. Fremre bremseskiver fikk avkjøling, mens skivebremser ble brukt på bakakselen ‒ en annen teknisk innovasjon.
Bremseforholdet foran og bak kunne justeres, og det ble også montert en moderne hydraulisk håndbrems.
FIA hadde satt et nedre tak på antall serieproduserte biler på gruppe B til 200 eksemplarer, og homologeringen av Skoda 130 LR skjedde 19. desember 1984.
LR debuterte på rallybanen allerede i februar året etter, naturligvis med sikte på å bygge videre på forgjengerens suksess.
Debuten i et hjemmerally i 1985 tok 130 LR like godt alle tre pallplassene, og det første internasjonale gjennombruddet kom i det berømte britiske RAC Rally i slutten av 1985.
Og det sto John Haugland for, og han endte på en flott 15. plass totalt i det løpet. Den norske rally-legenden er som mange vet også kjent som «Mr. Skoda».
Den neste store gjennombruddet for 130 LR kom året etter i det steintøffe Akropolis-rallyet, og bilen vant sin egen klasse og endte på 13. plass totalt der.
Dette resultatet ble overgått under et annet berømt løp, San Remo Rally, hvor bilen endte på 6. plass under runden i 1986.
Men det hele toppet seg i rally-EM, mer bestemt under runden i Tyrkia. Mot knalltøffe biler som Peugeot 205 Turbo 16, Audi Quattro, MG Metro 6R4, Renault 5 Turbo gikk 130 LR helt til topps.
Etter flere dødsulykker i 1986 la altså FIA ned gruppe B-klassen, og dette ga også nådestøtet for 130 LR’s internasjonale karriere.
130 LR konkurrerte i to år til i det nasjonale mesterskapet, mens 130 L med noen tilpasninger også deltok i gruppe A.
Men Skoda hadde allerede startet produksjonen av den nye Favorit kombi hvor både motor og drivhjulene var foran, og motorsportavdelingen kastet seg over denne.
Dermed var det slutt for rallybilen med bakhjulstrekk, og har Haugland eller noen andre nordmenn denne i garasjen bør de ta godt vare på den.
For ikke bare var den Skodas aller siste rallybil med bakhjulsdrift, men den er ganske så sjelden også.
Skoda regner med at svært få av de noen hundre 130 LR-bilene som er bygget har overlevd, noe som inkluderer 200 homologerings-biler, 20 racerbiler og et ukjent antall biler modifisert til 130 LR-spesifikasjoner.
Det er nå en økende interesse for rallybiler fra 1980-tallet, er Skoda sier at de originale fabrikksutgavene av 130 LR nå opplever stor etterspørsel blant samlere og handles til tilsvarende høye priser.
Det kan vi godt skjønne.
For ikke bare er det historisk sus over Skoda 130 LR. Det er jo vitterlig en bil som får fram følelsene i gamle rally-fans, og litt ekstra spesielt blir det jo for oss når bilen også har et norsk flagg på forskjermen.
Les også:
