Mange nasjoner slet etter 2. verdenskrig, inkludert de japanske borgerne. For Japan endte krigen på verst mulig måte da USA slapp atombomber over Hiroshima og Nagasaki i august 1945, noe som nærmest utslettet de to byene.
Så etter krigen begynte oppbygningen også i Japan, og for å få fart på befolkningen kom myndighetene opp med såkalte kei-biler. Dette var supersmå biler som stort sett kostet det samme som en motorsykkel, og som dermed mange hadde råd til.
Kei-bilene var populære til langt inn på 1970-tallet, og omtrent på samme tid som Europa begynte å fatte interesse for de aller minste bilene.
Peugeot var en av de som førte an i en ny supermini-satsing som bredte seg rundt i Europa, og klinket til med sin første 10-seriebil i 1972, en 3,6 meter lang 104 som ble forløperen til 205 som kom i 1983.
205 ble som kjent en formidabel suksess utover 1980, noe som nok også gikk utover 104. Peugeot klarte å holde liv i den første 10-modellen til 1988, men da var det helt slutt.
Man skulle kanskje tro at 105 var arvtakeren til 104, og de franske merket har faktisk også laget en slik modell.
Men det var alt annet enn arvtakeren til 104, for Peugeot Type 105 er nemlig en modell fra 1908. Denne laget franskmennene totalt 23 eksemplarer av mellom 1908 og 1909.
Men en moderne 105 har Peugeot aldri laget, for den neste 10-bilen ble nemlig 106 som fikk en veldig tøff oppgave.
For i 1992 starte utfasingen av populære 205, og Peugeot håpet at omtrent like store 106 introdusert året før skulle ta over stafettpinnen.
Den første utgaven av 106 var en 3-dørs som ble vist i september 1991, og kunne skilte med fire motoralternativer, 1.0, 1.1, 1.4 og en dieselmotor på 1.5 liter. Denne bilen skulle altså utvidet Peugeots tilbud i det viktigste B-segmentet, som på den tiden utgjorde litt over en tredjedel av alle europeiske registreringer.
Peugeot 106 ble introdusert som «en ball av sympati pakket i smil og kledd i sjarm, som føles så godt hjemme i sine 3,56 meter med overraskelser og opplevelser».
Til å starte med ble 106 hovedsakelig produsert i Mulhouse-fabrikken, men da stadig flere fikk øyne opp for den tok også Peugeot i bruk fabrikkene Sochaux og Aulnay for å mette etterspørselen.
Kjært barn har som kjent mange navn, og kjære bilmodeller kommer i mange utgaver.
I løpet av 12 år lagde Peugeot rundt 20 spesialmodeller av 106, og de mest berømte var «Roland Garros» og «Zenith» som dukket opp i 1993, den berømte 106 Kid med sine jean-seter i 1994, den morsomme 106 Cartoon presentert av tegneseriehunden Droopy fra 1996 til 1999, den litt mer elegante «Inès de la Fressange» i 1997 og Enfant Terrible markedsført i 2000.
Men de man virkelig husker er gjerne de med litt mer futt i. Den kanskje mest berømte 106 i sportslig utgave og som nordmenn også husker godt er 106 Rallye lansert i 1993. Men det var også flere sportsligere utgaver. 106 XSI med 95 hk kom i 1992 og fikk 105 hk i 1995 og 106 S16 med 120 hk dukket opp i 1996. Alle disse utgavene er svært ettertraktede i dag.
Og som sagt var også 106 ganske så langt forut sin tid, ettersom den også dukket opp som elbil.
Peugeot lagde sin første elbil da Europa hadde mye å bekymre seg over, for det skjedde under 2. verdenskrig. Frankrike ble innvandret i 1940, og året etter var det både drivstoffmangel og en generell mangel på biler. Okkupasjonsmakten beslagla nemlig de fleste bilene som var kjørbare.
Peugeot måtte tenke alternativt, og kom opp med en modell kal VLV ‒ Véhicule Léger de Ville. De språkmektige vet at dette betyr «lette by-kjøretøy», og VLV var en liten bil designet med elektrisk drivlinje. Dette var det første elektriske kjøretøyet fra Peugeot, og var en liten tass med to seter som var mulig å justere i lengderetningen.
VLV var designet som en «sykkelbil» som hadde et bredt spor foran og et smalt spor bak, og batteriet satt foran og elmotor uten differensial drev bakhjulet. Rekkevidden var i området mellom 50-70 kilometer, og det var mulig å kuske denne opp i en formidabel hastighet av 33 km/t.
Den ble mest brukt av postfolk og leger, og totalt produserte Peugeot 377 VLV mellom 1941 og 1943 på La Garenne-fabrikken i Paris-regionen.
Den andre elbilen som Peugeot utviklet kom fire år etter at 106 var lansert, og het like godt Peugeot 106 Electric. Og allerede på den tiden, altså for 26 år siden, var faktisk Norge et av hovedmarkedene for Peugeots lille elbil, slik vi fortsett er det for de fleste elbilprodusentene.
Foranledningen til den elektriske satsingen på 106 var at Peugeot som den første store produsenten laget en elektrisk utgave av et kommersielt kjøretøy tilgjengelig for lokale myndigheter og bedrifter fra 1989, og den elektriske varebilen J5 ble bygget i samarbeid med batteriprodusenten SAF.
Dette førte de videre til personbiler og 106 Electric, som de startet utviklingen av allerede i 1993. Her samarbeidet Peugeot med Electricté de France, og den første runden besto av 25 eksemplarer testet av privatpersoner, fagpersoner og lokale myndigheter før Peugeot åpnet for et generelt salg.
Totalt solgte Peugeot 3.542 elektriske modeller av 106, noe som faktisk gjorde den til verdensrekordholder. Dette var nemlig den aller mest solgte elbilen helt fram til 2010, noe nok ikke mange vil gjette.
Lille Peugeot 106 fikk leve til 2003, og det ble totalt produserte formidable 2.798.246 eksemplarer av bilen som overtok for 205.
Arvtaker var Peugeot 107 for den med bensin- og dieselmotor, og Peugeot Ion for elbilen. Sistnevnte var kun en kopi av Mitsubishi i-MiEV ‒ elbilen som faktisk slettet Peugeot 106 Electric fra rekordbøkene i 2010.
Les også:
