Mercedes-Benz 300 SLR og sir Stirling Moss. En duo og to legender. Halvannet år etter at Moss døde gjennomfører Mercedes 300 SLR sin siste tur før den skal på museum. Se video.
I disse formel 1-tidene er det kanskje greit å vite at det har vært noe store stjerner også før Max Verstappen og Lewis Hamilton. Faktisk var noen av de britiske så store at de fikk hederstittelen sir foran navnet.
Den aller største formel 1-stjernen som aldri vant noen verdensmesterskap er utvilsomt sir Stirling Moss, som vant 212 av de 529 racerbil-løpene han deltok i.
-->
Moss ble født i London i 1929, og racingkarrieren skjøt fart etter at han vant det britiske formel 3-mesterskapet i 1948. Den gang kjørte han for det sylferske britiske merket Cooper, startet opp bare året før.
I 1951 startet han i sitt første formel 1-løp, men først i 1955 fikk han kjøre flere enn kun noen få løp i løpet av en sesong. Da var han plukket opp av Mercedes, og den hjemlige legendestatusen var sikret da han var British Grand Prix det samme året.
Deretter vant han formel 1-løp med både Maserati, Vanwall, Cooper og Lotus, så han vant VM-runder med fem forskjellige merker.
Det holdt dog aldri til å ta en VM-tittel, og Moss endte opp med fire 2. plasser og tre 3. plasser i VM-sammendraget. Surt, men så fikk han seg også et stort plaster på det såret.
Et av de aller mest berømte løpene i gamle dager var et kalt Mille Miglia, det italienske tusenmil-løpet som tiltrakk seg millioner av tilskuere og de aller beste førerne.
Det første løpet ble kjørt i 1927, og på offentlige veier gjaldt det å komme seg raskest mulig fra Brescia til Roma og tilbake. Mille Miglia henviser til den romerske mila, så 1.000 romerske mil betydde en strekning på rundt 1.500 kilometer. Så ja, den var litt kortere enn moderne miles, som er 1,61 ganger kilometeren.
I 1953 var løpet blitt så legendarisk at det også ble innlemmet i verdensmesterskapet for sportsbiler, og dermed tiltrakk det seg også noen av de aller største racingstjernene.
I 1955 var to av de mest legendariske på plass, endog i samme team.
Moss var selvsagt en av disse, og den andre var Juan Manuel Fangio. Argentineren skulle til slutt ende opp med fem VM-titler i formel 1, men klarte aldri å vinne Mille Miglia. Han prøvde fire ganger.
Fangios første forsøk skjedde i 1951, det samme året som han tok sin første tittel i F1. Men han endte på 3. plass i Mille Miglia som ble vunnet av italienske Luigi Villoresi.
Det andre forsøket kom i 1953, og denne gang endte Fangio opp på 2. plass, slått av Giannino Marzotto fra Italia. Begge italienerne kjørte Ferrari 340, dog litt forskjellige versjoner.
Det tredje forsøket på å vinne det berømte løpet kom i 1955.
Mercedes hadde da satt seg som mål å nedkjempe de uovervinnelige italienske merkene, hvor Lancia hadde vinnerbilen i 1954. Mektige Ferrari hadde vunnet de seks foregående årene.
På toppen av det hele vant Alfa Romeo det første Mille Miglia etter 2. verdenskrig i 1947, så åtte strake seire til italienske bilmerker etter krigen.
Det ville altså Mercedes gjøre noe med, så de hadde utviklet en helt ny Mercedes-Benz 300 SLR. Denne var ikke basert på den vanlige SL-modellen, men den de brukte i formel 1.
De hanket også inn fire førere. Moss og Fangio var de ubestridte stjernene, og de fylte også på med de to tyske førerne Karl Kling og Hans Herrmann. Men ingen av disse to kom seg til mål.
Ferrari stilte også godt forberedt. De hadde en splitter ny modell kalt Ferrari 376 S, spesielt utviklet for de tusen romerske milene.
Og de hanket inn Umberto Maglioli, en formel 1-fører som hadde deltatt Mille Miglia hele sju ganger før han stilte på startstreken i 1955.
Stirling og Fangio hadde altså samme type bil, men det var en viktig ting som skilte de to.
For mens Stirling hadde en kartleser, mente Fangio at det var for farlig i og med at løpet ble kjørt i svært høy hastighet på vanlige veier. Fangio hadde tidligere mistet en venn under et løp i Sør-Amerika, så han tok sikkerheten på alvor.
Dermed var det fordel Moss, som sammen med biljournalisten og kartleser Denis Jenkinson gjennomførte seks gjennomkjøringer for å få kartnotene til det lange løpet perfekt. Og husk, her var det ingen fartsprøver, så hele løpet ble kjørt som en etappe.
Notearket til Jenkinson var visstnok over fem meter langt, og han brukte en del forhåndsbestemte håndbevegelser for å signalisere til Moss.
Dette hjalp helt sikkert briten, men det viktigste var føreregenskapene og bilen.
Moss startet klokken 7:22, og dermed ble han utdelt startnummer 722. Fangio startet litt tidligere, 6:58, og hadde dermed startnummer 658.
Moss og Jenkinson nærmest fløy gjennom løpet, og kom tilbake til Brescia 10 timer, 7 minutter og 48 sekunder etter at de startet. Denne løypeutgaven var på 1.597 kilometer, og dermed oppnådde Moss en snitthastighet på formidable 157 km/t. Den rekorden ble aldri slått.
Fangio kom i mål noen minutter etter, men ettersom han startet litt før ble han slått med drøyt en halvtime. Argentineren hadde også litt trøbbel med bilen, og blant annet gikk ikke motoren på flere enn sju sylindre under en god del av løpet.
Nummer tre ble Maglioli, rundt 45 minutter bak Moss.
To år senere var det slutt på Mille Miglia etter noen voldsomme dødsulykker. En ulykke tok både livet av føreren, kartleseren og ni tilskuere, mens en annen tok livet av en fører. Etter dette ble Mille Miglia rett og slett ansett som for skummelt.
Fangio hadde da prøvd å vinne løpet en siste gang, i 1956, men bak rattet på en Ferrari 290 endte han på 4. plass. Den legendariske formel 1-føreren vant dermed aldri det berømte Mille Miglia.
Også Moss og Jenkinson deltok på de to siste løpene, men uten suksess. De kom aldri i mål etter en utkjøring i 1956, og måtte bryte etter teknisk trøbbel i 1957. Begge gangene bak rattet på en Maserati.
Men da hadde han altså allerede skrevet seg inn i historien, og det hadde også Mercedes-Benz 300 SLR «722» gjort.
En legendarisk historie, iallfall i England, kom etter en bilfører skal ha tatt en kanskje litt for drastisk forbikjøring i London.
«Hvem tror du at du er? Stirling Moss?» Dette skal en politimann ha spurt etter å ha stoppet en litt ivrig fører.
Svaret:
«Ja, min herre, jeg er det», skal Moss ha svart tilbake.
Akkurat det sitatet kan vi nå se i en kortfilm nå som Mercedes-Benz 300 SLR «722» har besøkt London og hedret Moss en aller siste gang. For nå skal bilen få hvile i Mercedes-Benz Museum i Stuttgart.
Det er Mercedes-Benz Classic som nå tar farvel med Stirling Moss, som dessverre døde 12. april 2020 i en alder av 90 år. Klassisk-avdelingen hyller han og bilen gjennom en ny kortfilm kalt «The Last Blast», og for første og siste gang blir bilen kjørt i London.
Filmingen skjedde i september, og resultatet er en 3,5 minutter lang kortfilm.
Startpunktet for kjøreturen, veldig tidlig en søndag morgen, er det historisk viktige Temple-området. Deretter passerer bilen Houses of Parliament, Trafalgar Square, Royal Automobile Club og The Ritz-hotellet.
Underveis passerer «722» også det som var sir Stirlings egen 300 SL «Gullwing» – bilen han reiste i fra London til Mille Miglia i 1955.
Kjøreturen gjennom byen ender foran Moss sitt eget hjem i en Mayfair. Der står sønnen, Elliot Moss, foran døren og ser på klokken på håndleddet, som faren bar i mange år.
Klokken er nøyaktig 7:22. 300 SLR stopper en siste gang, og motoren slås av.
Les også:
