Når du ser på bildet helt øverst tenker du kanskje; men, dette er jo en Polo. Men nei, det er det ikke. Det er riktignok bilen som den folkekjære Poloen ble basert på, men dette er altså en Audi. Eller skal vi si en NSU? Vel, det kommer vi til.

Tilbake i 1973 slo en oljekrise inn over verden, og for bilmerkene var gode råd dyre. De bare måtte ha bensingjerrige biler, men det var selvsagt enklere sagt enn gjort.

Men over hos Audi gikk ikke alarmklokkene. Den var faktisk godt timet, om en krise kan være det.

Audis logo består av fire ringer, og bakgrunnen finner vi i mellomkrigstiden. Da var det nemlig svært tøffe tider spesielt i tysk bilindustri, og det førte blant annet til to av de viktigste personene i bilens barndom slo seg samme.

Benz og Cie grunnlagt av bilens gudfar Karl Benz og DMG (Daimler Motoren Gesellschaft) grunnlagt av motor-pioneren Gottlieb Daimler og designeren Wilhelm Maybach var i så stor trøbbel at de ikke så noen annen utvei enn å fusjonere.

Dermed ble selskapet Daimler-Benz dannet, ja, det som i dag er Mercedes.

Andre tyske merker var også i trøbbel.

Audi, Horch, Wanderer og DKW så ingen annen utvei enn å slå seg sammen, og det nye selskapet fikk navnet Auto Union. Som et symbol på samhold ble det laget en logo bestående av fire ringer med «Auto Union» plassert i midten.

Og «nye» Daimler og Auto Union skulle snart møtes.

I 1949 kunne tysk bilindustri nok en gang kjøre på da restriksjonene etter 2. verdenskrig ble løftet, og Auto Union satt kurs for Ingolstadt som ble det nye hovedkvarteret. Der dukket også Daimler opp på døren ni år senere.

I 1958 sikret Daimler seg nemlig kontrollen på bilunionen, men fikk dessverre aldri skikkelig fart på noen av de nye merkene i det som nå var blitt en storfamilie. Og da grep gigantene Volkswagen muligheten.

De fikk først kjøpt halvparten av aksjene i Auto Union i 1964, før de raskt sikret seg full kontroll. Dette var første steg på veie til å bli den store gruppen Volkswagen er i dag.

I 1969 sikret de seg også NSU-merket, og fusjonerte dette rett inn i Auto Union og navnet om gruppen til Audi NSU Auto Union. I 1985 ble dette døpt om til kun Audi, så faktisk består dagens Audi-merke av fem bilmerker ‒ dog kun med fire ringer i logoen. 

Rett etter overtakelsen av NSU startet Audi å planlegge porteføljen, og de så raskt at de trengte en liten bil i tillegg til Audi 80 (kom i 1966) og Audi 100 (1968), og fant malen i NSUs modellutvalg av små biler.

Dermed startet jobben med å utvikle den helt nye Audi 50 i 1970, et prosjekt ledet av CTO Ludwig Kraus. De hadde konkrete mål å jobbe utfra:

«En moderne bil må ha riktig størrelse for dagens imperativer», het det i designmanifestet for Audi 50.

Slik så tegningen ut:

Nøkkelen til suksess var tverrmotoren. Dette tillot Ingolstadt-ingeniørene å lage en bil med et relativt stort interiør til tross for dens totale lengde på 3,49 meter.

To versjoner av «Mini Audi», som bare veide 685 kilo, ble lansert: Audi 50 LS med 50 hk og Audi 50 GL med 60 hk, begge med 1.1-liters motorer.

Er den ikke flott?

Audi 50 LS hadde en maksimal hastighet på 142 km/t, mens Audi 50 GL makset på 152 km/t. 50-hk-versjonen brukte vanlig bensin, men den kraftigere 60 hk-bilen trengte superbensin.

I 1977 ble sistnevnte variant erstattet av en nyutviklet 1.300 kubikks motor som gikk på vanlig bensin.

Ansvaret for å designe Audi 50 ble lagt til Hartmut Warkuß, som tidligere hadde designet Audi 80. Warkuß laget en delikat, tidløs form rundt pakken bygget av Ludwig Kraus.

Da er vi på timingen.

Den sto nemlig klar i 1974, og dette var helt klart året for små biler som kun luktet på bensinen. Den var også forførende med forhjulsdrift, en tverrstilt motor og som en 2-dørs kombi med et ganske stort bagasjerom og en nedfellbar ryggstøtte.

Den hadde kompakte ytre mål, og både ytelsene og kjøreegenskapene var mer enn godt nok i 1974. Og for Audis del var bilen rett og slett litt for lovende.

For Volkswagen lot seg friste, og sju måneder senere var det klart for en ganske så lik modell med et helt annet navn ‒ Volkswagen Polo.

Ingolstadt-teamet presenterte Audi 50 for internasjonale medier på Sardinia sommeren 1974, så bilen er nå i ferd med å runde 50 år.

Videre ankom Audi 50 de første forhandlerne 26. oktober 1974, og prisen for en Audi 50 LS ble satt til 8.195 tyske mark mens Audi 50 GL kostet 8.510 tyske mark.

«Mini Audi» ble planlagt og utviklet i Neckarsulm og senere hos Technical Development Ingolstadt, og ble satt sammen ved Volkswagen-fabrikken i Wolfsburg. Og det gikk unna.

Det ble det produsert 43.002 slike biler fram til 31. mars 1975, datoen som signaliserer starten på slutten for Audis aller minste bil. For da startet også produksjonen av den strukturelt nesten identiske VW Polo.

Over ser vi altså en Audi 50, og ikke en Volkswagen Polo.

Produksjonen av Audi 50 tok slutt sommeren 1978, og totalt ble 180.828 biler satt sammen.

Fra den datoen fikk Poloen regjere alene, mens Audi fokuserte på mellom- og storklassebiler.

Men arven kan ingen ta fra Audi 50. For Volkswagen-merket hadde kanskje ikke vært det den er i dag hadde det ikke vært for den lille Audien, den som raskt ble døpt om til Mini-Audi på folkemunne.

En liten, stor bil som fortjener alle ballongene den kan få.

Les også:

• Terrenglastebilen runder 75 år
• Blitzen-Benz ‒ verdens raskeste transportmiddel
• 90 år gammelt mesterverk har fått en ny søster