Det som skjedde under den internasjonale bilmessa i Frankfurt i 1985 var litt av en begivenhet. For kun for andre gang i E-klassens historie hadde Mercedes laget en stasjonsvognutgave, og det skulle de ikke angre på.
Nå het ikke bilen E-klasse den gang, for denne benevnelsen er faktisk nyere enn bilen som ble lansert for 35 år siden.
-->
I tidligere dager gikk modellene som var på størrelse med det vi nå kjenner som E-klasse kun under seriebenevnelsen, slik som den første kalt W120 (eller kun 120) introdusert i 1953. Nå fikk noen av disse også kallenavn, som 120 kalt «Proton».
Det er fem forgjengere til E-klassen, og den eneste som også ble funnet verdig en stasjonsvogn er 123 som kom i 1976.
Vel, egentlig to, for bilen som ble presentert i 1985 var som sagt fortsatt ikke døpt en E-klasse.
Mercedes introduserte en ny generasjon med 124-modellserien i desember 1984, og som vanlig var det sedanutgaven som fikk den æren.
Men tyskerne hadde også en stasjonsvogn på gang, og selv om det kan minne mye om sedanen er det noen betydelige forskjeller.
Den mest overraskende er at stasjonsvognen faktisk er noe høyere enn sin søster, og det mest åpenbare er selvsagt at hekken er ganske så ulike.
Tyskerne skjønte allerede den gang at det var smart med et flatt gulv bakerst i en stasjonsvogn, så de bygde også om tanken som i sedanen var plassert slik at den ville spist plass i bagasjerommet til familieutgaven. Og det ville ikke Mercedes ha noe av.
Motoralternativene for stasjonsvognen strakk seg fra en motor på 72 hk til flaggskipet på 182 hk, som deretter ble utvidet med en masse forskjellige alternativer.
Stasjonsvognen skilte seg også fra sedanen med en kortere utveksling på bakakslingen, et grep de tok for aller første gang med 124.
En annen nyhet på messa i 1985 var et nytt firehjulstrekksystem kalt 4Matic, og dette fant til slutt veien til stasjonsvognen med 300 TE 4Matic i 1987.
I september 1989 kom Mercedes med en oppdatert versjon som satte enda mer fokus på komfort, og blant annet sørge nye vinduer for mindre støy og det var bedre seter. Denne bød også på en Sportline-variant, en litt lavere stasjonsvogn som blant annet hadde bredere dekk og et skinnratt.
Det kom også ytterligere motorversjoner, og ikke minst knallet Mercedes til med kollisjonsputer, sentrallås og elektrisk justerbare sidespeil i 1992.
Og så, i 1993, ble den endelig til den modellen vi kjenner i dag, E-klasse.
Juni det året fulgte stasjonsvognen navneprinsippet introdusert med C- og S-klassen, og samme år fikk den også verdens første dieselmotor for personbiler med fire ventiler ‒ OM 605 D 25 og OM 606 D 30.
Du gjenkjenner også den oppdaterte 124-versjonen på den nye grillen, som fulgte det nye designet som 140-modellserien av S-klasse og 202-modellserien av C-klasse introduserte.
En annen stor nyhet rundt stasjonsvognen i 1993 var at den for første gang kom i bølleutgave ‒ altså med de beryktede AMG-bokstavene på hekken.
Mercedes hadde da startet et formelt samarbeid med AMG, og sistnevnte kastet seg over standardmotoren M 104 på 3.2 liter. Dette resulterte i at E 36 AMG som benevnelsen sier har en 3.6-liters motor, og familien kunne spinne til butikken bak rattet på en stasjonsvogn med hele 272 hk.
Nå var ikke AMG helt ukjent med stasjonsvognen i E-klassen, for de hadde også tidligere på eget initiativ laget sin utgaver. Disse var rett og slett kjent som «Hammeren», og kom i flere versjoner fra 276 hk og helt opp til 385 hk.
124-utgaven fikk ikke være et medlem av E-klassen så veldig lenge, for i 1996 kom Mercedes med en helt ny generasjon (W210).
Men da kunne Mercedes se tilbake på en svært så vellykket 124-utgave av stasjonsvognen, for totalt satte Mercedes sammen 340.503 eksemplarer.
Så mange har nok gode minner rundt bilen som kom for 35 år siden, og her får du et lite gjensyn med den ikoniske stasjonsvognen introdusert i september 1985:
Les også:
