For 100 år siden fant et av motorsportens mest legendariske gjennombrudd sted. Det aller første Tysklands Grand Prix ble arrangert på den beryktede Avus-banen i Berlin i juli 1926.
Foran 230 000 tilskuere åpnet himmelens sluser seg fullstendig. Banen ble forvandlet til et speilglatt kaos, og siktlinjene forsvant i vannspruten. Men bakerst i feltet startet en ung mann i en 8-sylindret Mercedes med kompressor.
Datidens Formel 1-konge
Før Formel 1 i det hele tatt ble stiftet i 1950, var det Europamesterskapet for Grand Prix-biler som var motorsportens ubestridte kongeklasse.
Her herjet Caracciola som fabrikksjåfør for Mercedes-Benz i de ikoniske «Sølvpilene» (W 25, W 125 og W 154). Han ble kronet til europeisk mester i både 1935, 1937 og 1938 – en bragd som i dag tilsvarer å være treganger verdensmester i Formel 1.
Dette var en tid hvor sikkerhetsbelter, veltebøyler og radioforbindelse til depotet var fullstendig ukjent. Sjåførene kjørte ofte i tøyskjorte, dressbukse og i beste fall en lærskinnlue, mens de tøymde beist av noen racerbiler med opptil 500 hestekrefter.
432,69 km/t – på vanlig motorvei!
Det er likevel en fartsrekord som for alvor har risset Caracciolas navn inn i historiebøkene for evig tid. Den 28. januar 1938 satte han seg bak rattet i en spesialbygd, strømlinjeformet Mercedes-Benz rekordbil. Stedet var den splitter nye motorveien mellom Frankfurt og Heidelberg.Det mest oppsiktsvekkende med denne rekorden? Den ble satt på en helt vanlig, offentlig vei – og den ble stående i utrolige 79 år. Først i november 2017 klarte den svenske superbilen Koenigsegg Agera RS å slå denne rekorden på en avstengt veistrekning i Nevada, USA.
Kjørte med ekstreme smerter
Bak den glamorøse fasaden som datidens store sportsstjerne, skjulte det seg imidlertid store personlige tragedier.
Under en treningsomgang til Monaco Grand Prix i 1933 mistet han kontrollen over sin Alfa Romeo og krasjet voldsomt inn i en steintrapp. Hoften hans ble fullstendig knust, og han tilbrakte måneder på sykehus. Ulykken gjorde at hans høyre ben ble fem centimeter kortere enn det venstre, og han led av konstante, intense smerter resten av karrieren.
Likevel kom han tilbake og vant sine største mesterskap etter denne ulykken.
Det siste krasjet
Caracciola klarte aldri helt å holde seg unna racingen. Etter andre verdenskrig gjorde han comeback for Mercedes-Benz i 1952, og kjørte blant annet inn til en sterk 4. plass i det tøffe landeveisløpet Mille Miglia med den da splitter nye sportsbilen Mercedes 300 SL.
Men under Sveits Grand Prix i Bern samme år, låste bakhjulet på bilen seg i den trettende runden. Bilen skled av banen og kolliderte front mot front med et tre. Caracciola pådro seg omfattende brudd i sitt opprinnelig friske venstreben, og i en alder av 51 år innså han at karrieren var over for godt.
Rudolf Caracciola døde i 1959, bare 58 år gammel, etter en tids leversykdom. Ti år etter hans død skrev hans andre kone, Alice Caracciola, i et brev til en venn:
«Rudi vil forbli uglemt i lang tid – et lysglimt på racerførernes himmel.»
Les også:
- 140 år med Mercedes samles i ny utstilling
- Opels første bil er 125 år
- Audis «femte» ring runder 150 år
