Hva er verdens mest forvirrende bilmerke, hører vi du spør. Eller, vi vet at du ikke gjør det, men vi kan likevel kåre det. For det har nemlig veldig mye å gjøre med den gamle bilen Skoda akkurat har pusset opp til klink ny standard.
Hispano-Suiza er nemlig ikke kun en gammel bilmodell fra Skoda, men er i tillegg intet mindre enn to forskjellige bilmerker. Jepp, det er litt av et kinderegg.
For i 2019 skjedde det noe nesten som ikke skulle være mulig da Genève Motor Show åpnet dørene, for dit hadde nemlig to nye bilmerker med det samme navnet og logoen funnet veien ‒ en spansk Hispano-Suiza og en østerisk-sveitsisk Hispano-Suiza.
Bakgrunnen for denne særs spesielle hendelsen finner vi hos den originale Hispano-Suiza, som i 1904 ble stiftet av Jose Maria Castro Fernandez og Marc Birkigt. Ja, en spanjol og en sveitser ‒ derfor navnet Hispano-Suiza.
De satset blant annet på flymotorer og luksusbiler, og tilhørte i en periode det samme segmentet som de etter hvert legendariske Rolls-Royce, Bugatti, Bentley og Maybach.
Men etter 12.000 biler og rundt 50.000 flymotorer tok eventyret slutt i 1938, og de ble deretter kjøpt opp på 1960-tallet og forsvant inn i skyggenes dal.
Men merket dukket like plutselig opp i Genève for fire år siden, og begge selskapene sto selvsagt på at det var akkurat de som hadde rett til å bruke navnet og logoen.
Dessverre er selskapet bak den ene bilen, Hispano-Suiza Maguari, nå historie, mens de som lager superbilen Hispano Suiza Carmen lever i beste velgående og har akkurat blitt medlem av European Small Volume Car Alliance (ESCA).
Så vi kan heldigvis forvente oss mer moro fra dem, og det uten å bli så mye forvirret.
Ok, tilbake til hva dette skulle handle om, nemlig den Hispano-Suiza signert tsjekkiske Skoda. Eller, det var faktisk gjengen bak de originale Hispano-Suiza-bilene som også sto bak denne ‒ på en måte.
Historien går slik.
Skoda hadde med den 8-sylindrede Laurin & Klement FF entret toppsegmentet for biler allerede i 1907. Fra 1924 handlet det om flaggskipsmodellen L&K 450 med en 6-sylindret motor.
Men ting går som kjent ikke alltid etter planen, og en ganske så ødeleggende brann rammet bilprodusenten kort tid etterpå. Dermed måtte Skoda finne fram en reserveplan, og den besto av å lete etter en strategisk partner slik at ikke mistet momentet de hadde blant de mest kresne kundene.
Den oppgaven tilfalt en Skoda-avdeling som var i Pilsen, og disse hadde stort sett produsert militære ting til da. Og ja, siden 1919 også noe så spesielt som de elektro-bensin-damplokomotivene Tilling-Stevens og Sentinel.
I november 1924 bestemte lederen i Pilsen, Karel Loevenstein, seg for å starte lisensiert produksjon av luksusbilen Hispano-Suiza H6B ‒ noe som betyr at Skoda satte sammen sin egen utgave av modellen.
Det var en stor fordel med å knytte seg opp til Hispano-Suiza, foruten å kunne bygge slike biler. For Skoda Pilsen produserte allerede flymotorer til det spansk-sveitsiske selskapet, som på sin side hadde sine produksjonsanlegg i Frankrike og Spania og var ledet av en sveitsisk sjefdesigner.
Skoda gjorde selvsagt tingene på sin måte.
Bilen fikk en stiv chassisramme og kunne skryte av en vanvittig akselavstand på 3,69 meter, så det skulle iallfall ikke bli trangt for de i baksetet.
Motoren var også ganske spesiell, for her valgte Skoda å lage en med seks sylinderforinger i støpejern som var plassert i en aluminiumsblokk. Motoren leverte 100 hk (74 kW) ved 1600 r/min, og 135 hk (99 kW) ved 3.000 r/min for en kort periode via en boost-funksjon ved bruk av kinetisk energi.
At ting skulle være solid viser også veivakselen ‒ for denne ble laget fra en blokk som i utgangspunktet veide 350 kilo som ble trimmet ned til 45 kilo.
Resultatet ble en diger bil som veide rundt 2 tonn, raget over 2 meter i høyden og var mer enn 5 meter lang. Men beistet flyttet greit på seg, og var mulig å få opp i 120 km/t ‒ en formidabel hastighet den gang. Bremsene Skoda utviklet var også ansett som veldig pålitelige.
Og den var også sabla tørst sett med dagens øyne, men faktisk ikke så veldig ille for nærmere 100 år siden. Bilen slurpet i snitt i seg 20-25 liter per 100 kilometer, så rekkevidden var sikkert overlegen mange av dagens elbiler.
Hispano-Suiza var selvsagt nysgjerrige på hva Skoda hadde fått til. Så i midten av september 1926 fikk sjefene tak i en Skoda-produsert en, og sammenlignet denne med en bil de selv hadde laget.
Og, rett nok ifølge dagens Skoda, måtte de konstatere at den lisensierte Skoda-bilen var overlegen på flere måter ‒ inkluderte en mer nøyaktig giring og styring.
Pilsen-fabrikken hadde ikke selv eget karosseriverksted, så det komplette chassiset på mer enn halvparten av de totalt 100 bilene ble satt sammen av fabrikken i Mlada Boleslav. De resterende ble produsert hos uavhengige selskaper rundt om i Tsjekkia.
Bilen ble såpass populær at de ikke bare sendte den rundt i Tsjekkia, men en tredjedel av bilene ble faktisk eksportert til Tyrkia og Argentina i tillegg til europeiske land.
Den aller første bilen ble levert 10. mai 1926, og den spesielle limousinen tjente president Tomas Garrigue Masaryk i nesten 10 år.
Dessverre har bare en håndfull Skoda Hispano-Suiza har overlevd til i dag, og blant de aller mest attraktive er det en som befinner seg i Skoda-museet.
Chassiset bærer serienummeret 469 og bilen er utstyrt med motor nr. 1181. Det ble ferdigstilt i Pilsen 4. mai 1928.
Den anerkjente karosseribyggeren J. O. Jech som opererte i Praha overleverte den til en sammenslutning av sukkerraffinerier som åpenbart opplevde gode tider i 1928. Presidenten deres, Robert Mandelik (1875-1946), var både en industrimann, finansmann og til og med en borgermester, og brukte bilen til midten av 1930-tallet.
Som vanlig på den tiden ble eldre robuste chassis med kraftige motorer som åpnet for høye hastigheter tilpasset brannslokkingskjøretøyer, i dette tilfellet under 2. verdenskrig for korpset i Katowice nær Strakonice.
På 1970-tallet ble bilen kjøpt av en slovakisk samler.
Den neste eieren, denne gangen fra Praha, startet en krevende 10 år lang renovering i 1995. Den kjente kunstneren Vaclav Zapadlik designet bilen i stil med J. O. Jech, inkludert den originale frontdelen av karosseriet.
Deretter skiftet bilen eier to ganger til, og har vært en del av Skoda-museets samlinger siden 2010.
I august 2019 startet et krevende restaureringsprosjekt, og basert på grundige dykk i arkivmateriale var målet å få den tilbake til sin opprinnelige form.
Det ble oppdaget store defekter på motoren og andre komponenter under jobben, samt at de måtte rette opp i tidligere feilaktige reparasjoner.
Men de kom til slutt til mål, og toppen av kransekaka er selvsagt de originale skiltene som bærer kjennetegnet Č-26.960.
Og de kan være svært så fornøyde, for som du selv kan se er dette et vakkert resultat:
Les også:
