Det har selvsagt vært flere viktige modeller opp gjennom Mercedes-historien, og en av de viktigste var 190-modellen som kom i 1982.
Med denne tok det tyske merket steget inn i den litt mer kompakte klassen med et langt større salgspotensial, og det vises også på tallene. Mercedes laget drøyt 1,8 millioner 190-biler før de satte sluttstrek for modellen i 1993.
Og ja, det var denne bilen som raskt fikk det morsomme tilnavnet «Baby Benz».
Til tross for suksessen var det en ganske enkel beslutning om å fase babyen ut.
For Mercedes hadde nemlig en ganske så verdig arvtaker på gang ‒ en som skulle bane vei for en helt ny klasse i C-segmentet. For å si det på en annen måte, de hadde på gang den aller første bilen i den nå berømte C-klassen.
Mercedes bruker W-numre som benevnelser på sine modeller, og 190 hørte hjemme i W 201-serien. Og den nye ble logisk nok plassert i en ny W 202-serie, og var minst en like stor suksess som forgjengeren.
Som vanlig når stjernemerket kommer med nye modeller handler det ikke bare om kvalitet, men også sikkerhet. Med 202-serien tok C-segmentet bilverden et langt skritt framover når det kommer til trygghet i det litt mindre bilene.
Det hjalp selvsagt også på at bilen hadde kjøreegenskaper som det tyske merket er kjent for, og de knallet på med fire utgaver som skulle lokke en bred kundegruppe ‒ Classic, Elegance, Esprit og Sport. Og ja, tre år senere dukket det også opp en stasjonsvogn-utgave.
Resultatet var at det ble laget nærmere 1,9 millioner biler av Mercedes-Benz C-klasse i 202-serien, og den var som Mercedes selv sier ‒ en dundrende suksess.
I familien var det nye diesel- og bensinmotorer med 4-ventilsteknologi som bydde på mer kraft og redusert forbruk, og det var også en sportslig versjon kalt C 36 AMG som huset hele 280 hk ‒ og denne var en ganske så spesiell bil.
For C 36 AMG var nemlig det aller første samarbeidsprosjektet med AMG, for før dette hadde tunerne hos AMG på eget initiativ laget egne versjoner av Mercedes-bilene. Her gjorde de det altså sammen med Mercedes for første gang, og nå er som kjent AMG heleid av Mercedes og en viktig del av merket. Ja, bilene heter til og med Mercedes-AMG.
En annen viktig ting er at W 202 introduserte den klasseinndelingen vi kjenner i dag. Før mai 1993 var det kun den luksuriøse S-klassen som het akkurat det, men med W 202 banet tyskerne vei for det de kalte C-klasse og dermed en mer logisk benevnelse på bilene de kom med. Sommeren 1993 overførte de prinsippet til de andre personbilene.
Da Mercedes skulle følge opp 190-modellen var det også rent designmessig to viktige ting ‒ det måtte være tidløst og elegant. Og når vi ser på familien så må vi vel kunne si de lyktes.
Ok, her følger historien til Mercedes C-klasse fortalt av Mercedes selv, og da er det kanskje greit å begynne utvendig og deretter jobbe oss innover.
Tidløst design og mer innvendig plass
‒ Designet til den første C-klassen var ment å appellere til et bredt publikum med en elegant, estetisk og tidløs form, sier Peter Pfeiffer, designsjef fra 1999 til 2008, og forklarer spesifikasjonene på det tidspunktet.
‒ Det passet naturlig inn i merkets designform. Suksessen viste at denne konsolideringen, som var planlagt fra begynnelsen, var den rette veien å gå. 202-serien ble en vill suksess.
Sammenlignet med forgjengeren tilbød C-klasse betydelig mer innvendig plass:
‒ Vi reagerte på det faktum at den sentraleuropeiske befolkningen vokste år for år, sier Hermann Gaus, leder for generell bilutvikling på den tiden.
For å få det til uten å øke den utvendige størrelsen på bilen tok de to grep. Komponenter som motor, aksler og girkasse ble arrangert på en ny måte, og for C-klassen ga også en ny plassering av drivstofftanken betydelige fordeler. I 190 var den fortsatt installert bak baksetet.
En drivstofftank av plast ble brukt for første gang i den nye kompaktsedanen. Den var lett, formbar og var plassert under baksetet foran bakakselen. Det åpnet for å flytte baksetet litt bakover, noe som igjen ga bedre plass for passasjerene.
Bagasjerommets kapasitet økte også sammenlignet med W 201. Med en lengdeøkning på rundt 40 millimeter i forhold til forgjengeren var den nye modellserien fortsatt en kompakt sedan.
Sikkerhet og resirkulering(!)
I tillegg til forbedret sikkerhet ved frontkollisjoner og påkjørsler bakfra, prioriterte ingeniørene sidekollisjonsbeskyttelse. Tiltakspakken var omfattende.
Den inkluderte en sidevegg i ett stykke, noe som ga en meget høy styrke. I tillegg forsterket en rørformet struktur dørene. Den trippelhudede B-stolpen hadde en bred, robust base ved overgangen til sideterskelen.
Massive tverrbjelker under forsetene overførte krefter til midttunnelen og siden av bilen. Skott i sideskjørtene hindret at disse knakk eller krøllet seg. Setene ble også designet for stivhet, for å overføre krefter uten å kollapse.
Slik så de for seg bilen:
Men også tilbake på 90-tallet tenke Mercedes på bærekraft, så det var svært viktig at store deler av bilen kunne resirkuleres når den hadde gjort sitt ute på veiene. Målet var hårete så det holdt ‒ 85 prosent av det utrangerte kjøretøyet skulle kunne resirkuleres.
Nye motorer for mer kraft og lavere utslipp
Stjernemerket visste selvsagt at dette var en potensiell salgsvinner allerede før lansering i mai 1993, og garderte seg ved å ha klar hele sju versjoner ved markedslanseringen. Det var fire bensinutgaver og tre dieselmodeller.
C 180, tallet bak klasse-bokstaven referer til motorens kubikk, hadde en effekt på 90 kW (122 hk). C 200 utviklet 100 kW (136 hk). C 220 leverte 110 kW (150 hk). C 280 genererte 142 kW (193 hk) fra sin 6-sylindrede rekkemotor.
Blant modellene med kompresjonstenning var C 200 Diesel med 55 kW (75 hk) innstegsmodellen, fulgt av C 220 Diesel med 70 kW (95 hk) og C 250 Diesel med 83 kW (113 hk).
De nye bensinmotorene hadde mer dreiemoment og høyere nominell ytelse enn i W 201, og utslippet var betydelig redusert. Dette fikk ingeniørene til med nyvinninger som 4-ventilsteknologi, kamakseljustering i de større motorene, videreutviklet motorstyring og redusert friksjon i ventilgiret.
Mercedes var verdens første produsent som introduserte 4-ventilsteknologi for dieselmotorer. I forbindelse med ytterligere tekniske forbedringer som nye elektroniske injeksjonssystemer, resulterte utviklingen i høyere nominell ytelse og høyere dreiemoment.
Resirkulering av eksosgass som standard og en dieselkatalysator reduserte partikkelutslippene betydelig.
En fjæring bygget for komfort
Moderne akseldesign bidro til den betydelige forbedringen i kjørekomfort og kjøresikkerhet sammenlignet med den forrige modellen.
De to bærearmene på forakselen – derav betegnelsen dobbel bærearmaksel – optimalisert hjulføringen. Den uavhengige multi-link bakfjæringen som er kjent fra Baby Benz ble modifisert og utstyrt med en elastisk bakaksel-girkassemontering. Det nye fjær- og demperoppsettet, samt lengre akselavstand og bredere sporvidde, bidro også til komfort og kjøresikkerhet.
Et valg for alle. De fire utstyrslinjene
Standardutstyret inkluderer førerkollisjonspute, integrert sidekollisjonsbeskyttelse, ABS-blokkeringsfritt bremsesystem, servostyring, 5-trinns girkasse og sentrallås.
I tillegg til den såkalte klassiske versjonen – senere omtalt som Classic – tilbød Mercedes-Benz C-klassen i utstyrslinjer kalt Esprit, Elegance og Sport. Merket beskrev dem som «ungdomlig frekke» (Esprit), «formell elegant» (Elegance) og «dynamisk teknisk» (Sport).
Esprit hadde en 25-millimeters nedre fjæring og et fargerikt, friskt interiør.
Elegance skilte seg ut med utvendige lister i farger som matchet lakken og krominnlegg i gnistrimler og dørhåndtak. Trelister satte stemningen i interiøret.
Sport hadde også en 25 millimeter lavere fjæring og et mer stramt fjæringsoppsett. Utstyret inkluderte bredere dekk og lettmetallfelger i femhullsdesign.
‒ Vi lyktes i å appellere til et enda bredere publikum med disse linjene, forklarer Peter Pfeiffer.
‒ Med Esprit og Sport klarte vi å overbevise kjøpere som syntes designet til W 202 var for mye stas. Classic- og Elegance-linjene sto hver for en tredjedel av bilene som ble levert. Esprit og Sport utgjorde den gjenværende tredjedelen.
Lansering av en Estate-modell
Tidlig i designfasen av sedanen, som startet i 1986, besluttet også styret i daværende Daimler-Benz å utvikle en stasjonsvogn med den interne betegnelsen S 202.
Denne ble lansert i 1996 og var første stasjonsvogn i kompaktklassen. Dette rommiraklet strålte med en rekke praktiske fordeler – blant dem designet.
For:
‒ Biler må fascinere, sier Peter Pfeiffer.
‒ Biler basert på ren logikk mislykkes i markedet.
Kraftige AMG-modeller
Toppen i 202-serien var opprinnelig C 36 AMG som ble presentert allerede høsten 1993. Dette var altså den første bilen utviklet i fellesskap av Mercedes-Benz og AMG.
Den var basert på en C 280 i utstyrslinjen «Sport». AMG økte boringen og slaglengden til den 2.8-liters 6-sylindrede rekkemotoren til et 3.6-liters slagvolum.
Spesialstempler, en modifisert veivaksel og et høyere kompresjonsforhold ga en effekt på 206 kW (280 hk).
Sammenlignet med Sport-varianten ble fjæringen senket med ytterligere 10 millimeter. Et modifisert for- og bakforkle, sideskjørt og større hjul skilte AMG-varianten visuelt ut.
Stylistene i Sindelfingen var altså involvert i utviklingsarbeidet.
‒ C 36 AMG passer naturlig inn i seriens generelle formspråk, sier Pfeiffer.
Og den skulle bli en stor suksess: Mellom høsten 1993 og juni 1997 ble det produsert hele 5.221 eksempler av C 36 AMG, noe som var bemerkelses mange til å være en slik bil.
I september 1997 debuterte en 8-sylindret motor i C-klassen. C 43 AMG utviklet 225 kW (306 hk). I C 55 AMG lansert i 1998 økte tallet til 255 kW (347 hk).
C-klassen til topps i DTM ved første forsøk
I DTM, det åpne tyske touringmesterskapet som var en av de ypperste motorsportseriene den gang, fortsatte C-klassen den store suksessen til touringbilen basert på 190 E 2.5-16 fra 1994 og utover.
I 1994 vant Klaus Ludwig tittelen med en AMG Mercedes C-klasse DTM, og her produserte V6-motoren 294 kW (400 hk).
Med den reviderte versjonen og 324 kW (440 hk) sikret Bernd Schneider seg mesterskapstitlene i DTM og International Touring Car Championship ITC i 1995. Vinnerbilen er for øvrig utstilt i Legend Room 7 «Races and Records» på Mercedes-Benz Museum.
Nye V6- og CDI-motorer med modelloppdatering
I løpet av produksjonsperioden fra 1993 til 2000 (sedan) og 1996 til 2001 (stasjonsvogn), ble en rekke tekniske og visuelle forbedringer faset inn i produksjonen.
For eksempel I 1995 benyttet C 230 Kompressor nok en gang en Roots-kompressor. Dette resulterte i betydelig høyere dreiemoment over et bredt turtallsområde, og en mer responsiv kraftlevering.
‒ På grunn av fraværet av turboetterslep, bestemte vi å gå for kompressoren og ikke turboladeren på det tidspunktet, forklarer kjøretøyutvikler Gaus.
Med 1997-modelloppdateringen ble C 240 og C 280 tilbudt med nye V6-motorer. Det elektroniske stabilitetsprogrammet ESP var først tilgjengelig kun for disse modellene, men de andre fulgte etter. Som en del av oppdateringen inkluderte standardutstyret sidevesker i frontdørene, raskere beltestrammere med beltekraftbegrensere i forsetene og Brake Assist.
Mercedes presenterte også en turboladet dieselmotor.
C 250 Turbodiesel var den første turbodiesel-personbilen med 4-ventilsteknologi og intercooling. Den utviklet en effekt på 110 kW (150 hk). I 1997 kom common-rail-prinsippet (direkte og elektronisk styrt innsprøyting) inn i C-klassen. Den 4-sylindrede dieselen i C 220 CDI utviklet 92 kW (125 hk).
Denne motoren skrøt ikke bare av det høyeste dreiemomentet i sin slagvolumsklasse, men satte også standarder for drivstofforbruk og forurensende utslipp. I 1998 fikk den selskap av C 200 CDI med 75 kW (102 hk).
Fra 1993 til 2000 ble det laget 1.626.383 sedan-modeller av 202-serien, og fra 1996 til 2001 ble ytterligere 243.871 stasjonsvogn-modeller produsert.
Totalt ble det dermed produsert 1.870.254 av Mercedes C-klasse W 202-serien, som ble erstattet av W 203-serien i 2000.
I dag består C-klassen også av EQC, og det nærmer seg nå 12.000 slike elbiler på norske veier ‒ ikke verst!
Arven til elbilen finner vi altså 30 år tilbake, og her er bilder av bilen som ble introdusert i mai 1993 ‒ Mercedes-Benz C-klasse:
Les også:
