Maria Teresa De Filippis banet vei for kvinner i en svært mannsdominert motorsport, og nå hyller Maserati kvinnen med spesielle utgaver av Ghibli og Levante.
Det er dessverre ikke mange kvinner i motorsporten, og slik har de alltid vært. Men det er lenge siden at kvinnene regjerte på kjøkkenet, så det er ingen grunn til at mennene fortsatt skal regjere i garasjen.
Det mente iallfall Maria Teresa De Filippis, som vokste opp i en tid der kvinnene ikke var velkommen i det mennene anså som sin verden ‒ som motorsport.
De Filippis var allerede som ung på 1940-tallet en svært så sportslig jente, og drev med både hesteridning og tennis. Hun hadde også fire storebrødre, og ble åpenbart smittet av hva de diskuterte ‒ motorsport.
Det endte i en diskusjon mellom henne og to av brødrene, som mente at hun som kvinne ikke hadde noen muligheter til å hevde seg som racerbilfører. Hun tok utfordringen.
I en liten Fiat 500 startet hun sitt første racerbilløp i 1948, et 10 kilometer langt løp fra Salerno til Cava de ‘Tirreni ‒ og knuste konkurrentene. Det ga De Filippis selvtillit, og ikke minst tente det en racing-flamme i den uredde unge kvinnen. Og hun var minst like talentfull som mennene.
Hun avanserte til stadig raskere biler, og i 1953 befant hun seg plutselig bak rattet til en ekte racerbil ‒ og vant flere 12-timersløp. Da banket også Maserati, en av de virkelige tungvekterne på 1950-tallet, på døren.
Bak rattet på en Maserati 2000 A6GCS gikk det så bra at hun ble nummer to sammenlagt i 2.000 kubikk-klassen ‒ et oppsiktsvekkende sterkt resultat.
To år senere hanket argentinske Juan Manuel Fangio inn sin femte og siste VM-tittel i Formel 1, noe som også var Maseratis 2. VM-tittel i den ypperste motorsporten. Det italienske merket bestemte seg for å gi seg på toppen, og forlot F1.
Det åpnet for private eiere av Maserati 250F-bilene, for det italienske merket hadde ikke lyst til å pensjonere utgaven som akkurat hadde blitt verdensmester. Det igjen åpnet opp døra for De Filippis i F1.
Første mulighet kom i selveste Monaco Grand Prix. Men av de 31 som fikk prøve seg, klarte bare halvparten å sette en raskt nok rundetid. En av de som røk ut var De Filippis, en annen var Bernie Ecclestone ‒ senere en av de mest legendariske skikkelsene i Formel 1.
De Filippis var drøyt 5 sekunder bak tiden hun trengte for å bli blant de 16 som fikk kjøre løpet, og Fangio kom raskt med råd. Et som De Filippis senere har forklart at hun husket var: «Du kjører for fort, og tar for mange sjanser».
Med det i bakhodet reiste hun til Belgias Grand Prix, og der fikk alle påmeldte muligheten til å kjøre løpet.
Så 15. juni 1958 var hun på startstreken på den berømte Spa-banen, og ble dermed den første og til nå eneste kvinnelige føreren i Formel 1.
Selve kvalifiseringen og løpet ble ikke overraskende en tøff opplevelse, for slik er det jo for de aller fleste som debuterer i Formel 1. De Filippis ble nest sist i kvalifisering.
Men med Fangios råd i bakhodet tok de Filippis det litt roligere i selve løpet, og kom i mål to runder bak vinneren, britiske Tony Brooks. Hun ble sist av de 10 som kom i mål, men det var bedre enn halve feltet ‒ 10 førere klarte nemlig ikke å fullføre.
At hun kjempet mot fordommene kom til syne i det neste løpet.
Det var Frankrikes Grand Prix, og der var ingen De Filippis å finne på startstreken. I et intervju i 2006 sa De Filippis at hun fikk følgende beskjed fra arrangørene:
«Den eneste hjelmen en kvinne bør bære er den hos frisøren».
Hun fikk kjørte ytterligere to VM-runder den sesongen, dog uten å imponere, og startet sist i begge og måtte i tillegg bryte med motortrøbbel.
I 1959 ble hun hentet til Behra-Porsche RSK-laget, men nok en gang måtte hun se at Monaco Grand Prix ble kjørt uten henne. Denne gang var hun drøye 3 sekunder fra å kvalifisere seg, så hun var om ikke annet nærmere. Men det ble hennes siste forsøk i Formel 1.
1959 ble også et tragisk år for motorsporten, hvor blant annet sjefen for Behra omkom i et forløp til F1-runden i Tyskland 1. august. De Filippis skulle kjøre det løpet, men ble knust av nyheten. I tillegg hadde flere andre venner omkommet, og hun fikk nok.
Den kvinnelige pioneren var helt borte fra motorsport i mange år, men i 1979 ble hun medlem i foreningen for tidligere Formel 1-førere. Senere ble hun også visepresident i denne, og i 2004 var hun med på å stifte Maserati Club som hun også ledet.
De Flilppis døde i 2016, 89 år gammel, men minnene om henne vil leve videre. Det sørger blant andre Maserati for.
De har nå laget en FTributo Special Edition for både Levante og Ghibli som hedrer henne, og disse blir tilgjengelig i to spesialfarger ‒ Arancio Devil og Grigio Lamiera.
Arancio Devil er en type appelsin og skal henvise til kombinasjonen av levende energi og frekkhet, og dette hedrer De Filippis kallenavn ‒ «hunn-djevelen».
Den andre fargen er en grå farge inspirert av racerbanen, som Maseratis anser som deres virkelige «hjem», og Trident-merket har da også høstet seire og vist styrke på racerbanene opp gjennom årene
Men de nøyer seg ikke bare med utsiden og fargene følger også med inn i bilen, og begge to har også fått noen spesielle 21-tommers felger. Her kommer detaljene til hunn-djevelen i koboltblått, inkludert det spesifikke merket på skjermen og Trident-logoen på C-stolpen.
For Grigio Lamiera-karosseriet er felgene Glossy Black, mens detaljene, det spesifikke merket og Trident-logoen kommer i en kontrasterende oransje.
Her er bilder av hyllesten til kvinnen som virkelig viste vei i motorsporten, Maria Teresa De Filippis:
Les også:
