Annonse
Hjem Nyheter Lille speil på veggen der…

Lille speil på veggen der…

Det er nå 60 år siden Jaguar forbløffet verden med en bil vakrere enn noe annet.

På 1990-tallet sveipet det en svensk popbølge over oss, og en som surfet på denne var artisten E-Type. En av hans aller største hits her i Norge het «Angels Crying», og muligens gråt også englene da bilen artisten frekt nok rappet navnet fra ble presentert tre tiår tidligere. Så vakker var nemlig den.

Malcom Sayer het mannen bak de smekre linjene til Jaguar E-Type. Han brukte sine første år som yrkesaktiv til å designe jagerfly under 2. verdenskrig, før han i 1948 begynte på universitetet i Bagdad. Der skal han ifølge historien ha møtt en tysk professor som åpnet øynene for en matematisk tilnærming til kurver.

Han returnerte til England i 1950, og ble ansatt av Jaguar året etter.

Der var han med på å designe to viktige Jaguar-modeller – C-Type og D-Type. Begge racingmodeller av gatebiler til Jaguar med svært smekre linjer.

Saken fortsetter under Annonsen

C-Type vant blant annet Le Mans i 1951 og 1953, og er fortsatt ansett som en av de vakreste bilene noensinne laget. D-Type vant 24-timersløpet i 1955, 1956 og 1957.

Det var et forvarsel på hva som skulle komme.

Det ble produsert 53 C-Type og i underkant av 100 D-Type, men alle disse var altså øremerket racing.

Sayer hadde større ambisjoner enn som så. Han ville ha mesterverkene sine ut på de vanlige veiene også.

Han jobbet videre mot bilen som skulle være «sensasjonell på vanlige veier og en vinner i Le Mans», som han sa selv. Selvtillit hadde iallfall denne Sayer.

Og det han kom opp med sendte sjokkbølger gjennom bilverden. Både når det gjaldt design, ytelse og pris. Altså den hellige gral innenfor bilindustrien.

Så perfekt ble sluttresultatet at til og med filmgudinnen Brigitte Bardot falt for den. BB blant kjennere skulle senere vokse opp og bli litt av en dyreaktivist, så hva passet bedre enn en lekker Jaguar?

Aerodynamikk og forførende former var altoverslukende for Sayer. Matematiske linjer som kunne sluke vindmotstanden. Og smekre nok til å ta pusten fra enhver som hvilte sine øyne på den.

Prototypen sto ferdig i 1960, og de mest årvåkne fikk et glimt av den allerede det året. En amerikansk racingfører, Briggs Cunningham, hadde nemlig falt for Jaguar på 1950-tallet, og åpnet en stor butikk i USA. Under et besøk i Storbritannia fikk han se prototypen, og overtalte Jaguar til å la han bruke den i Le Mans.

Men bilen var langt fra ferdig, og selv om den satte best tid i kvalifisering brøt den sammen under løpet søndag morgen.

Året etter pekte salgspilene til Jaguar feil vei. XK120 (som C-Type var basert på) kom i 1948, XK140 i 1954 og XK150 i 1957. Kundene var ikke lenger imponert, og det var på tide å komme med noe nytt.

Utviklingen av E-Type skjøt fart, og Jaguar prikket inn motormessen i Genève i mars 1961 som et passende lanseringssted.

Som XK120 i 1948 ble den en absolutt sensasjon.

Designet var sensuelt og vakkert, et splitter nytt uavhengig oppheng bak og skivebremser sørget for kjøreegenskapene, mens triple forgassere i motoren som først ble presentert i XK150S sørget for 265 hestekrefter.

I tillegg var bilen slanket.

E-Type nådde dermed den magiske grensen på 150 mph (241 km/t), og akselererte fra 0 til 100 km/t på småpene 6,9 sekunder.

Kombinasjonen vakker og viril kunne vel ikke slå feil?

Men Jaguar var ikke helt sikre på hva de ville gjøre. Opprinnelig var den laget som en kabriolet, men da amerikanske Bob Blake presenterte en variant i coupé til grunnlegger William Lyons bestemte de seg for å gå for den versjonen i Genève.

Jaguar bygget dermed en versjon med tak, og lånte den ut til en rekke bilmagasiner tidlig i 1961 som et slags pirrende vorspiel til den store motormessen.

Det var denne bilen de tok til Sveits.

Reaksjonene var ekstatiske. Pressen var over seg av begeistring, og en bil har vel knapt vært hyllet slik som E-Type ble den gang.

Og vi må ikke glemme prisen da.

Jaguars rivaler var Ferrari og Aston Martin. Altså noen skikkelig kinkige motstandere. Men de var dyre.

Så Jaguar bestemte seg for en skikkelig finte. De priset den toppløse modellen til 1.830 pund og den med tak til 1.954 pund. Totalt inkludert skatt og avgifter samt noen spesielle eikerfelger som var ekstrautstyr ble summen 2.256 pund ‒ en eller plass rundt 400.000 kroner i dagens verdi.

Aston Martin kostet dobbelt så mye, mens Ferrari kostet nærmere tre ganger så mye.

Så tok Jaguar med seg fire biler (to av hver versjon) til motormessa i New York, og reaksjonene var de samme.

Og nå ville engelskmennene også vise hva bilen dugde til på racerbanen.

Formel 1-mesteren Graham Hill og formel 1-fører Roy Salvadori ble hyret inn, og skulle konkurrere mot Ferrari og Aston Martin i et 25-runders løp på Oulton Park.

De to bilene kom rett fra fabrikken i Coventry, men var tilnærmet ustoppelig. Hill vant løpet, mens Salvadori ble nummer tre. Kun en Aston Martin DB4 GT klarte å presse seg imellom de to.

Sayer var fornøyd. Han hadde skapt den ultimate sportsbilen. Den som var billig for entusiastene, den som vakker som en gudinne, den som var sterk som en gud.

Et kunstverk av en bil. Virkelig. For den er faktisk utstilt hos New Yorks Museum of Modern Art.

Den aller siste bilen rullet at fabrikken i 1975 – to år etter at Brigitte Bardot ga seg som skuespiller og henga seg til dyreverden.

Og det fører oss over til spørsmålet: Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i bilverden her?

Enzo Ferrari, et av de aller største ikonene i bilhistorien, utbrøt følgende da han så bilen for første gang: «Dette er den vakrest bilen som noen gang er laget.»

Så da er det vel ikke noe å diskutere?

Les også:

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst legg inn din kommentar!
Vennligst skriv navnet ditt her

Bil24 på sosiale medier

3,118FansLik
92FølgereFølg
81FølgereFølg
0AbonnenterAbonnér

Populære saker