Lamborghini nøyer seg ikke med en steilende hest. Dette er oksemerket blant sportsbilene, og det har vært noen rasende okser opp gjennom tidene.
Nå var da også målsetning til Ferruccio Lamborghini å sette på plass Ferrari og de andre italienske merkene da han bestemte seg for å lage biler i begynnelsen av 1960-tallet.
Han kom etter hvert fram til at det var bakhjulsdrevne biler med en tilbaketrukket motor som gjaldt, men før det prøvde han seg på vanlige GT-biler. Den første fikk han like godt Ferrari-designer Gian Paolo Dallara til å tegne. Den bilen, en 350GTV, ble vist fram under bilutstillingen i Torino i oktober 1963.
Deretter forsøkte Lamborghini seg med flere biler, før han hadde en usannsynlig stor porsjon flaks som førte til kjendisstatus for merket i 1966.
Lamborghini selv var fortsatt opphengt i GT-biler, men på bakrommet var det duket for et aldri så lite opprør. Flere av de ansatte vil heller bruke tiden på å lage en skikkelig konkurrent til Ferrari, men de fikk ikke gehør av sjefen.
De lagde en likevel. Og da herr Lamborghini så hva de satte sammen, ga han umiddelbart grønt lys og frie hender.
Baktroppen bestemte seg for å gå for bakhjulstrekk og en tilbaketrukket midtstilt motor, og dermed lage en skikkelig superbil. Resultatet ble den første typen av en ny rase superbiler, avduket i Torino i 1966. Bilen het P400, og skapte bruduljer så det holdt.
På samme tid fant Lamborghini ut at han måtte han en skikkelig logo, og et besøk på en spansk oksefarm i 1962 hadde lagt seg i minne. Så han gikk for en okselogo.
Farmen hvor de alte opp okser til tyrefekting var eid av Eduardo Miura, og Lamborghini fant like godt ut at han skulle hedre spanjolen med å navne denne spinnville bilen de hadde på gang etter han.
Slik så Miura dagens lys, sportsbilen som viste vei for en rekke andre sportsbiler med lignende oppsett i årene som skulle komme.
Det var også starten på trenden om å navne bilene etter okser, en linje som også bilen som skapte furore under bilutstillingen i Torino i 1970 fulgte.
Denne het Urraco etter en rase av Miura-oksene som oversatt betyr «liten okse», og bilen var helt klart en liten okse den og.
Bilen som Lamborghini kunne avduke i oktober for ganske eksakt 50 år siden var en rendyrket sportsbil med 2+2 setekonfigurasjon, hadde skarpe linjer som fant veien til ikonet Countach fire år senere, og under panseret hadde italienerne plassert en den gang hypermoderne 2.5-liters V8 som leverte 220 hk ved formidable 7.800 r/min.
I tillegg til en rekke nyvinninger med motoren hadde bilen også uavhengige fjæringer og et MacPherson-system, i tillegg til at Lamborghini introduserte et nytt produksjonssystem som skulle gjøre det enklere å sette sammen bilene.
For målet til Lamborghini var å lage en bil som traff et bredere publikum, og han jaktet dermed på en slags folkelig utgave av en sportsbil.
Bilen var kun 4,25 meter lang, og på innsiden bød den på ganske så moderne løsninger med smarte plasseringer av instrumentene og rattet.
Da den ble introdusert het den P250 Urraco, hvor P sto for den bakre (posteriore) posisjonen til motoren, og 250 signaliserte at den hadde en 2.5-liters stor motor.
P250 Urraco ble produsert fra 1970 til 1976, og under Torino-showet i 1974 introduserte de også en P200-utgave med 182 hk rettet mot det italienske markedet. Denne ble solgt mellom 1975 og 1977, mens storesøster P300 Urraco med 265 hk ble produsert mellom 1975 og 1979.
Konseptet som bilen bygde på har i ettertid ført til mer kjente Lamborghini-modeller, slik som Gallardo og den nåværende superbilen Huracán som byr på en V10-motor.
Totalt ble det satt sammen 520 eksemplarer av P250 Urraco, 66 eksemplarer av P200 Urraco og 190 eksemplarer av P300 Urraco.
Totalt ble det dermed produsert 776 Urraco i løpet av ni år, så kommer du over en er det bare å ta godt vare på den. For det var intet mindre enn en bilskatt Lamborghini kunne presentere på bilshowet i Torino en oktoberdag i 1970.
Her er bilder av modellen som nå runder 50 år:
Les også:
