Man kan trygt si at Mercedes-Benz alltid har vært i forkant. Dette er altså merket som kom med den aller første «moderne» bilen i 1886, og satte også listen for de mer luksuriøse bilene med Simplex 60 HP i 1902.
Siden har de kjørt på.
-->
Den moderne bilhistorien regnes vanligvis for etter 2. verdenskrig, og der førte det tyske stjernemerket an med en vakker Model 220 med typebenevnelsen W 187 i 1951, før de knallet til med W 180 og så den som virkelig jekket lista opp på et nytt nivå ‒ selveste W 111.
Sedanutgaven av denne debuterte under Frankfurt Motor Show på høsten 1959, og halvannet år senere hadde de klar en 2-dørs coupéutgave som virkelig skapte rabalder.
For her hadde Mercedes klart å utvikle en coupé med samme grunnflate som sedanutgaven med dobbelt som mange dører, noe som selvsagt ga en gedigen fordel når det kom til innvendig plass. Så ja, allerede den gang tenkte Mercedes på plattformer, et begrep som vi er blitt ganske så godt kjent med i disse elbiltider.
Denne utgaven ble presentert under Genève Motor Show på våren, så klassikeren har akkurat rukket å runde 60 år.
Men de hadde noe enda mer spektakulært på gang, og nå handlet det bokstavelig talt å være i forkant.
Et halvt år senere og på høsten var det klart for nok en bilutstilling i Frankfurt, og Mercedes stilte opp med sin tredje utgave av W 111-serien ‒ og denne var rettet mot den kommende våren.
Prinsippet bak denne var det samme som de fulgte for coupéversjonen, så igjen var det en stor gulvflate og gode sikkerhetsløsninger kombinert med kun to dører. Og en luftig kupé.
For dette var en toppløs versjon. En kabriolet.
Stylingen for modellene med to dører var gjenstand for mye diskusjon både i styret og blant designerne. En ting som ble nøye vurdert var en SL-front for å understreke bilenes sportslighet, men dette ble skrotet til fordel for det klassiske designet med Mercedes-stjernen montert på radiatorgrillen.
Faktisk var radiatorgrillen og frontlyktdesignet de eneste delene som ble overført fra sedanen.
Et veldig godt eksempel på dette er bakenden, som hos sedanen hadde finner som kunne utgjøre smarte siktepunkter når man rygget med den forholdsvis store bilen. Dette var merkbart nedtonet hos både Coupé og Cabriolet.
De to modellene var åpenbart ikke like høye som sedanen heller, mer eksakt 65 mm lavere hos av Coupé og 50 mm lavere for Cabriolet. Men de var nesten identiske i lengde, og en fordel med dette var at bagasjerommet var omtrent like stort som til sedanen.
Mercedes fryktet at disse to utgavene skulle komme i veien for produksjonen av sedanutgaven, så de plasserte samlebåndene i en egen fabrikk i Sindelfingen. Nå er samlebånd kanskje ikke det helt rette uttrykket, for mange av produksjonstrinnene måtte gjøres for hånd.
Dette i tillegg til den eksklusive karakteren og det høye utstyrsnivået gjorde at prisene skjøt i været, og de med to dører ble en slags eksklusiv utgave av den eksklusive standardmodellen.
Under premieren i 1961 kostet en 220 SE Coupé 23.500 tyske mark, mens Cabriolet startet på 25.500 tyske mark. Til sammenligning kostet «halefinnen» 220 SE Sedan 14.950 tyske mark.
Men for denne prisen kunne kundene virkelig åpne opp døren til noe helt spesielt.
De vakre ytre linjene ble fulgt opp med en like gjennomført innside, hvor et av høydepunktene var instrumenthuset , som besto av et enkelt treverk av en kompleks og buet form, pent finert med dyrebart tre i vakuum slik at ingen skjøter eller kanter var synlige.
Lær og en mer eksklusiv girstang montert på gulvet (sedanen hadde rattgir) var standard, og som et alternativ til den manuelle 4-trinns girkassen var det mulig å få den de med 4-trinns automatgir og en hydraulisk clutch fra 1963.
Under panseret var den 2.2-liters, 6-sylindret M 127-motor mened 120 hk hentet fra sedanen. 2-dørs-modellene var også de første fra Mercedes som ble utstyrt med skivebremser foran som standard.
220 SE Coupé og Cabriolet var i produksjon fram til oktober 1965, og ble erstattet av 250 SE Coupé/Cabriolet (M 129, 150 hk).
Allerede på våren 1962 hadde Mercedes klar en 300 SE Coupé/Cabriolet som gikk inn i W 112-serien.
Utvendig hadde denne S-modellen krom langs sidene og på hjulbuene, men tyskerne hadde ikke glemt det som var under skallet heller.
Kanskje aller viktigst hadde 300-utgaven en 3-liters, 6-sylindret M 189-motor med 160 hk, en 4-trinns automatkasse, luftfjæring, skivebremser på alle fire hjul og servostyring ‒ alt som standard.
Men alt dette fordyret bilen ytterligere, og 300 SE Coupé kostet 32.750 tyske mark og Cabriolet 34.750 tyske mark ‒ og dette gjorde de til de to dyreste bilene i modellutvalget.
Fra januar 1968 var 2-dørs modellene tilgjengelig med 2.8-liters 6-sylindret M 130-motor og 160 hk som 280 SE Coupé/Cabriolet, og fra september 1969 var det også en 5-trinns manuell girkasse tilgjengelig.
De siste krampetrekningene for de aldrende modellene kom i 1969, hvor toppmodellen nå var den nye 3.5-liters V8 M 116-motoren med 200 hk. Dette gjorde at modellen ble gjenkjennelig med et lavere panserprofil og en bredere radiatorgrill designet eksklusivt for denne motoren.
Dette falt i smak.
«Med denne motoren viste den milde og litt gammeldagse Coupé seg å være en virkelig overraskelse: Den akselererte fra 0 til 100 km/t på 8,9 sekunder, og toppet seg først i 215 km/t», meldte Auto motor und sport i 1970.
Men tiden var i ferd med å renne ut for de to klassiske 2-dørsutgavene, og produksjonen av både Coupé og Cabriolet for modellseriene W 111 og W 112 ble avsluttet i juli 1971.
Totalt ble det produsert 28.918 coupéutgaver og 7.013 kabrioletutgaver, og de som er heldig nok å ha en av disse i garasjen bør ta godt vare på den.
Men det trenger ikke vi å si, for det vet de helt sikkert veldig godt.
Les også:
