Da Bugatti var italiensk

Bugatti er fransk, ikke sant? Men både merkets grunnlegger og den aller første moderne superbilen kom faktisk fra Italia.


Alle er enige om at Bugatti er et fransk merke, akkurat som
for eksempel Peugeot eller Citroën. Men det er faktisk litt mer komplisert enn
det.

Ettore Bugatti heter mannen som grunnla merket som er kjent
for sine lynraske biler, og han var langt fra en bagett-spisende franskmann. Ettore
ble nemlig født i Milano i 1881, og det var bare tilfeldigheter som gjorde at
bilene til slutt ble franskproduserte.

Etter at Ettore viste usedvanlig god forståelse og teft for disse
nye automobilene, klarte han som 18-åring å sette sammen en prototype ‒ Bugatti
Type 1. Denne ble produserte av Milano-selskapet Prinetti & Stucchi ‒ som
blant annet lagde biler, sykler og symaskiner!

Faren til Ettore så raskt talentet til sønnen, og med
finansiell støtte satte Ettore sammen sin andre prototype som ble vist under en
stor handelsmesse i Milano i 1901.

Der oppdaget Baron de Dietrich, som eide to bilfabrikker, bilen,
og foreslo at Ettore kunne bygge biler i hans fabrikk i Niederbronn. Den lå i Alsace-området,
som hadde tilhørt Tyskland siden 1871.

I 1906 brøt Ettore samarbeidet med Dietrich, og satte opp et
utviklingssenter like i utkanten av Strasbourg hvor han bygde flere prototyper.

Men, til tross for at han var født og oppvokst i Italia, bestemte
han seg for å etablere Automobiles E. Bugatti utenfor sitt eget hjemland i 1909.

Valget falt på Molsheim, som ja ‒ riktig, den gang en tysk
by i Alsace-regionen.

Men etter 1. verdenskrig ble området igjen fransk, så tyskerne
fikk bare «låne» området i knappe 50 år.

Og Bugatti ble plutselig fransk.

Begynnelsen på slutten for Ettore og Bugattis første del av
historien kom i 1939, da sønnen Jean Bugatti døde under testkjøring av en ny
modell.

Deretter ble fabrikken i Molsheim bombet sønder og sammen under
2. verdenskrig, men Ettore ga ikke opp og planla en ny fabrikk i nærheten av
Paris.

Dessverre døde Ettore i 1947, og det ble ingenting av de planene.
Utover 1950-tallet smuldret Bugatti-merket sakte men sikkert opp, og forsvant deretter
langt inn i glemselens dal.

Men en som ikke helt klart å glemme dette imponerende merket
var Romano Artioli, nok en italiener.

Han var en bilentusiast på sin hals, og takket være suksessen med å importere og selge biler i Nord-Italia hadde han også råd til å samle på slike. Og det gikk mye i Bugatti-modeller, men han klarte aldri helt å legge bak seg den store drømmen ‒ å sette sammen sin egen sportsbil.

Dette var på midten av 1980-tallet, og Artioli hadde også en
klar formening om hvordan den perfekte sportsbilen skulle være ‒ elegant, uten
kompromisser og selvsagt lynrask.

Som en gammel Bugatti altså, men slike fantes det ikke
lenger.

Løsningen var å kjøpe opp rettighetene til Bugatti, og lage sine
egne og moderne Bugatti-utgaver. Selskapet han stiftet het Bugatti
International, og var av alle plasser lokalisert i Luxemburg.

Men der skulle ikke fabrikken ligge.

For valget for en bilgærn italiener fra Nord-Italia var ganske
så åpenbart ‒ den måtte ligge i nærheten av Modena og dermed i nabolaget til Ferrari,
Maserati, De Tomaso og Lamborghini.

Artiolis visjon var å bygge den ultimate superbilen, og i
forsøket skulle han ikke spare på noe.

Så fabrikken i Campogalliano like ved Modena ble en
supermoderne variant på 240.000 kvadratmeter, og den lå enkelt til rett ved
motorveien og besto av bygg for hovedadministrasjon, designstudio, motor og
testutvikling, produksjonshaller, testbane, kantine og utstillingsrom.

Det var et gedigent produksjonsområde.

‒ Romano Artioli inngikk et kompromiss da han satte opp anlegget
i Campogalliano, forklarer nåværende Bugatti-sjef, Stephan Winkelmann.

For mulighet til å rekruttere erfarne folk fra merker som
Ferrari og Lamborghini trumfet altså alt, og blant annet klarte han å lokke over
designeren som sto bak ikonene Lamborghini Miura og Countach.

At han var veldig klar over
Bugattis franske historie viser blant annet inngangspartiet til kantinen. Der ble
nemlig den originale døren fra fabrikken i Molsheim hengt opp, så medarbeiderne
ble daglig minnet på Bugattis historie.

Det hang også originale tegninger
signert Ettore Bugatti på veggene, det var franske flagg fra merkets
opprinnelse, og det var til og med en Type 35 parkert der.

Ja, til og med taket i en stor
hall var formet etter hjulet til den legendariske Type 59.

‒ Han var veldig klar over den franske betydningen for Bugatti, sier Bugatti-presidenten.

Etter tre år kunne fabrikken endelig innvies, noe som
skjedde 15. september 1990. Ikke tilfeldig, for det var på dagen 109 år etter
at Ettore Bugatti ble født.

Artioli hadde selvsagt også en konkret plan for den aller første
modellen som skulle reintrodusere Bugatti, og den var ganske så vill.

Motoren skulle være en V12 på 3.5-liter med fire turboer med
intercoolere. Et monster av en motor som trengte 15 liter(!) olje, og avhengig
av konfigurasjonen vridde den ut mellom 560- og 610 hk.

En 6-trinns manuell girkasse sendte kreftene ned til
hjulene, og grepet sørget noen brede dekk montert på 18-tommers felger for.
Foran satt det dekk med dimensjonen 245/40, og bak var profilen på voksne
325/30.

Og ja, den var firehjulsdrevet og hadde to differ ‒ uhørt
det også.

Dette var også den gang en toppmoderne bil når det kom til
sikkerhet, for et ABS-system sørget for at det var mulig å stoppe denne ganske
så kontrollert.

Gudene vite at det behøvdes.

For bilen føk fra 0 til 100 km/t på 3,26 sekunder, og var
verdens raskeste serieproduserte bil. Toppfarten var heller ikke til å kimse
av, og 351 km/t holdt i lange baner til verdensrekord.

Superbilen, verdens første sådanne, het EB110, og ble
lansert 15. september 1991. Ingenting av dette var heller tilfeldig.

For 15. september det året var det 110 år siden Ettore Bugatti (EB) ble født, altså er EB110 en gedigen hyllest til bilgeniet.

Her en bildeserie av EB110, og fortellingen er ikke ferdig her!

Uheldigvis for Artioli var timingen generelt svært så
dårlig, for markedet for slike biler var i ferd med å kollapse utover
1990-tallet.

De rakk å sette sammen 128 biler, 95 eksemplarer av EB110 GT
og 32 stykker av EB110 SS, før midlene begynte å ta slutt i 1995.

I 1997 var konkursen et faktum, og det ville eventyret var
over.

Men heldigvis ikke for Bugatti.

For i 1998 var Volkswagen-gruppen på sportsbiljakt, og
sikret seg rettighetene til Bugatti samt at de kjøpte opp Lamborghini, som Audi
fikk ansvaret for.

Volkswagen kjente også til Bugattis historie, og bestemte
seg for å flytte merket «hjem» til Molsheim i Frankrike.

I 2005 gjorde Bugatti sitt andre comeback, og siden har
merket levert superbiler helt i ånden til både Ettore Bugatti og Romano Artioli.

Les også:

Les mer om:

Nyheter