Det er 50 år siden Lamborghini trollbandt verden med en sportsbil helt utenom det vanlige, så det er på høy tid å sjekke ut alle utgavene av plakatbilen.
Tro det eller ei, men det var faktisk en tid der bilene hadde sine unike preg. En tid før plattform-deling, diverse reguleringer og forhåndsdefinerte designprogram gjør sitt til at bilene stort sett ser identiske ut. Ja, vi vet det er unntak, men du ser poenget.
Da var det andre boller for 50 år siden. Den gang var designer ekte kunstnere, og uten store forhåndsbestemte begrensinger kunne de la kreativiteten flyte fritt.
-->
Resultatet var ofte biler med stor personlighet, og som i dag blir betegnet som både store klassikere og ikoner.
Bilverden befant seg på sin kreative topp på 1970-tallet, og banket ut rariteter i takt med britiske rockriff og diskorytmer fra Boney M. Vi kan nevne sportslige biler som Lancia Stratos, Pontiac Firebird og Trans Am, Datsun 240Z, BMW M1 og ikke minst DeTomaso Pantera.
Men et hakk over disse befant seg en legende fra Italia, en bil som hengte på soverommene til unge, drømmende, bilentusiaster.
Ja, vi snakker selvsagt om dronningen sjøl ‒ Lamborghini Countach.
Mannen bak de futuriske linjene het Marcello Gandini, som traff spikeren så midt på hodet med designet at det ble spikret opp millioner av plakater av bilen utover 70-tallet.
La oss ta en titt på denne drømmebilen, og sjekke ut de versjonene som faktisk ble laget av den.
1971: «Idébilen» Countach LP 500
Sommeren 1970 fikk de ansatte en formidabel oppgave av Ferruccio Lamborghini. Han ville nemlig ha en bil som kunne ta opp arven etter ikonet Miura. Den nye modellen måtte være teknisk avansert og enda raskere, og sjefen drømte rett og slett om en sportsbil som kunne symbolisere 1970-tallet.
Den 12-sylindrede motoren overlevde, men da med et økt volum fra 4 liter til formidable 5 liter. Og posisjonen endret seg også radikalt, fra å være tverrgående til å bli langsgående. Derfor LP i navnet ‒ longitudinale posteriore.
Dette skapte selvsagt utfordringer, og for at motoren ikke skulle komme i veien for bakakslingen og andre ting der bak måtte tekniske sjef, Paolo Stanzani, komme opp med nye tekniske og også radikale løsninger. Han plasserte like godt girkassen foran den bakmonterte motoren, praktisk talt helt inn mot setene i bilen.
Rent stilmessig bestemte Gandini, designsjefen hos berømte Carrozzeria Bertone, for å droppe de avrundede formene som hadde preget 1960-tallet, og designet en veldig lav og bred bil med skarpe kanter. Den var helt ekstraordinært i sin form.
Gandini bestemte seg også for å bruke saksedører, og ikke bare for å oppfylle et teknisk krav som følge av høyden på sidepartiet, men også for å øke bredden og dermed gjøre det enklere å komme seg inn og ut av bilen.
Dette var såpass radikalt (ja, et ord som går igjen) at han pent måtte troppe opp hos Ferruccio og spørre om lov, og uten å være klar over det skapte de dermed en av de mest karakteristiske egenskapene til samtlige 12-sylindrede modeller produsert i Sant'Agata Bolognese.
De ekstraordinære trekkene for LP 500 finner man i de skarpe kantene, som i bilindustrien ble det stilistiske symbolet utover 70-tallet.
Dermed var et ikon født, og et som forble ganske uendret i formen i hele 17 år.
Da Lamborghini jobbet med å få klar prototypen kalt LP 500 til Genève Motor Show i mars 1971, fikk den navnet som den skulle bli kjent under ‒ og det på en svært så spesiell måte.
For mot slutten av monteringen hadde det også oppstått litt uro blant de ansatte, så ledelsen fant ut at det var best å gjemme bort prototypen slik at ingenting skulle skje med den.
Den ble plassert i et skur for landbruksmaskiner på en gård i Piemonte-regionen, bare for å bli oppdaget av en bonde.
Da vedkommende ved en tilfeldighet oppdaget sportsbilen utbrøt han forundret og entusiastisk «Countach!», et uttrykk på piedmontesisk dialekt som uttrykker stor forbauselse og beundring.
Det navnet ble sittende.
1973: 1. generasjon Countach, LP 400, ble født
Countach LP 500 ble en øyeblikkelig suksess, men den var langt fra klar for å erobre verden. Ideen var å sjekke hvordan folk reagerte på det uvanlige designet, men det var nok en ganske enkel beslutning om å sette den inn i produksjon.
Deretter ventet det to år med intensivt arbeid og ikke minst lange dager på veien, en oppgave som tilfalt den legendariske testføreren Bob Wallace fra New Zealand.
Alt dette var nødvendig for at Countach LP 500 prototypen skulle bli til en standard produksjonsbil, men Lamborghini holdt selvsagt interessen oppe underveis og viste den blant annet på bilutstillingene i Paris og Torino i 1971.
Ingeniørene måtte gjøre en masse store modifikasjoner på bilen, spesielt knyttet til motorkjøling og luftinntaket i motorrommet. Derfor ble blant annet satt på to sideluftinntak og to kanaler lagt over radiatorens luftinntak, mens neseformen endret seg litt ved å bli hevet et par centimeter.
Etter de første veitestene viste det seg også at 5-literen motoren var litt for umoden og vel delikat til mange mil rundt banene, så den ble erstattet med en 4-liters motor.
Resultatet var Countach LP 400, som debuterte på bilutstillingen i Genève to år etter at idébilen ble vist på samme plass.
Også dette var en prototype, men nå veldig lik det som skulle bli den utgaven som gikk inn i serieproduksjon.
Countach LP 500 og LP 400 skiller seg også markant fra et teknisk synspunkt, først og fremst fordi det ble brukt en rørformet ramme i stedet for en selvbærende struktur. Selve kropps-strukturen var laget av aluminium og ikke lenger stålpaneler, og den gjennomgikk også en masse estetiske og tekniske modifikasjoner som ble funnet nødvendige under utviklingen.
Bilen, presentert i en rødfarge i Genève, ble senere omlakkert og var grønn under bilutstillingene i Frankfurt, Paris og Earls Court London som fulgte.
Den ble solgt i Sveits, og eies i dag av Automobili Lamborghini og er utstilt på deres museum.
Standardutgaven av Countach hadde en rørformet stålramme, og Lamborghini spanderte også på både glassfiber og metallplater for å «lukke» motoren og bagasjerommet.
Bilen var også ekstrem stiv som gir sine fordeler, og Lamborghini holdt praktisk talt alt dette uendret gjennom alle produksjonsårene.
4-liters motoren med seks forgassere utviklet 375 hk ved 8.000 r/min, og snuste på en toppfart i nærheten av 300 km/t.
Lamborghini hentet like godt opphenget fra racerbiler, mens det var ventilerte skivebremser som hadde en tykkelse på nivå med de nevnte racerbilene.
Mange mener at LP 400 var det reneste versjonen av Gandinis design, og det ble kun laget 152 kundeeksemplarer fram til 1977.
Dette er den mest ettertraktede versjonen når det kommer til samlerobjekter.
1978: Countach LP 400 S
I 1978 overtok LP 400 S, og blant nyhetene var nye Pirelli P7-dekk montert på nye magnesiumfelger, 205/50 VR 15 foran og kolossale 345/35 VR bak.
Med nye hjul var det også nødvendig å utvide hjulbuene, og i tillegg til at dekkene ga en enda lavere profil utstyrte Lamborghini også den nye utgaven av med en ultralav frontspoiler. På toppen var det også mulig å få den med en særegen bakvinge, og denne skulle bli en av de mest karakteristiske egenskapene til Countach de kommende årene.
Den skapte furore, den og.
For aldri før hadde en «vanlig» bil med et slikt racerbil-design blitt observert i trafikken, og den ble også en inspirasjonskilde til alle de påfølgende utgavene i Countach-serien.
Fortsatt er LP 400 S ansett som et perfekt DNA for Countach og Lamborghini, sportslig, forlokkende former og futuristisk teknologi.
235 eksemplarer av LP 400 S ble bygget fram til 1982, for da dukket det igjen opp en utgave med 5 i tallet.
1982: Countach LP 5000 S
Som dere har skjønt viser den siste benevnelsen i modellnavnet motor-størrelsen, så den nye generasjonen i 1982 rykket tilbake til start med en tilnærmet 5-liters utgave.
Det aller første ingeniøren Giulio Alfieri, ansatt i 1979 som teknisk leder og som senere ble daglig leder, gjorde var å utstyre Countach med en større motor. LP 5000 S ble offisielt presentert på Genève Motor Show i mars 1982, og hadde blant annet et helt nytt interiør.
Den nye motoren utviklet 375 hk ved 7.000 r/min og et dreiemoment på 41,8 kgm ved 4500 r/min, og igjen var det seks Weber-forgassere som gjaldt.
323 eksemplarer ble produsert fram til 1985, mens den neste versjonen også skulle bli den aller første versjonen som ble offisielt importert og typegodkjent i USA.
1985: Countach LP 5000 Quattrovalvole
Quattrovalvole, fire ventiler, kjent bare under QV, kunne som vi skjønner by på nok en ny motor. Nå var slagvolumet i V12’eren økt til 5.2 liter, og det var altså fire ventiler per sylinder.
Den nye tekniske løsningen gjorde også at seks Weber ikke lenger kunne monteres i horisontal stilling, men vertikalt. Nå økte også antall krefter til formidable 455 hk ved 7.000 r/min.
Den fremre sporvidden økte med 4,4 millimeter, mens de estetiske endringene var minimale. Det var et nytt motordeksel som var nødvendig grunnet de nye vertikale forgasserne.
I 1988 fikk QV også sideskjørt som gjorde utseendet enda mer moderne, og den var også den aller første serieproduserte bilen til Lamborghini som brukte komposittmateriale (til panseret).
Totalt ble 631 Quattrovalvole-utgaver produsert frem til 1988.
Selv om alle tidligere generasjonene av Countach også hadde funnet veien til USA, var det først for modellåret 1986 at Countach ble offisielt typegodkjent for det store markedet.
Før det måtte de som importerte sin Countach gjøre en rekke modifikasjoner som var nødvendige for å overholde de strenge amerikanske regelverkene rundt utslipp og andre ting, men alt dette slapp man altså i 1986
Det var da heller ikke noe overraskelse at Lamborghini satte nye produksjonsrekorder for Countach de fire siste årene den ble produsert, men i 1990 var det helt slutt ‒ 19 år etter at den først ble vist som prototype i Genève.
1988: Countach 25th Anniversary
Lamborghini rundet 25 år i 1988, og det ble feiret med en ny spesialutgave av juvelen.
Countach levde allerede på lånt tid, for allerede i 1985 hadde sjefene sett behovet for å erstatte den aldrende dronningen som hadde rukket å runde 14 år.
Men de bestemte seg altså for et siste stunt for å feire det store jubileet til oksemerket, og frisket opp bilen ganske så betraktelig.
Motoren fikk blant annet et nytt og bedre kjølesystem, og chassiset ble justert slik at det ble tilpasset de nye Pirelli P Zero-dekkene.
Kupeen ble gjort enda mer komfortabel takket være seter med mindre støtte som var elektrisk justerbare og det var også elektriske vinduer.
En annen kjenning, Horacio Pagani, sørget for å justere de utvendige linjene, og blant annet ble kroppsformen litt rundere og elegant.
I tillegg til de nye aluminiumsfelger er andre synlig trekk med 25-årsutgaven at luftinntakene bak ble gjort rundere og lengre, og modifikasjonene hvor noen er lånt direkte fra Countach Evoluzione-prototypen gjorde sitt til at denne utgaven kan skilte med kjøreegenskaper som er langt bedre enn de andre utgavene.
Det var også store forskjeller mellom USA-utgaven og den globale, og den over dammen hadde blant annet elektronisk innsprøytning mot de vanlige forgasserne som ble montert på de i Europa.
Det aller siste Countach-eksemplaret, en 25th Anniversary-utgave, ble produsert 4. juli 1990 med europeisk spesifikasjoner.
Utvendig kom den i Argento Metallizzato (metallisk sølv) og hadde et grått skinninteriør. Denne Countach var bil nummer 658 i jubileumsserien, den mest produserte i Countach-historien, og bar det totale produksjonsnummeret til Countach-modellen opp til 1999-biler (uten å inkludere den første LP 400-utstillingsbilen).
Den siste ble aldri solgt, og befinner seg på museet sammen med den første prototypen. Og inkluderer vi den i antallet, så ble det totalt laget 2.000 eksemplarer av den tidenes plakat-bil, drømmebilen Lamborghini Countach.
Og siden det gjaldt å ha flest bilder av superbilen på veggen, så skal du selvsagt få 66 slike her.
Kos deg med disse!
Les også:
