Annonse
Hjem Nyheter 75 år siden Mercedes reiste seg fra asken

75 år siden Mercedes reiste seg fra asken

Mercedes er verdens eldste bilmerke, men eventyret kunne tatt slutt i 1945.

Karl Benz er mannen som har fått æren av å være bilenes far, og mer spesifikt het bilen som startet det hele Benz Patent-Motorwagen ‒ en motorisert trehjuling.

Dette skjedde i 1886, og er forløperen til det vi i dag kjenner som Mercedes-Benz.

Et annet tysk selskap, Daimler Motoren Gesellschaft, kastet seg også på den nye bølgen av automobiler, og det var etterkommerne av de to selskapene som i 1926 smeltet sammen til Daimler-Benz ‒ det vi i dag kjenner som Daimler AG ‒ eiere av Mercedes-Benz.

Det var etterdønningene av 1. verdenskrig som gjorde at selskapene fusjonerte, men den neste verdenskrigen slo nesten beina under den tyske giganten.

Saken fortsetter under Annonsen

Utover 1930-tallet fikk nazistene fotfeste i Tyskland, noe som også førte til at Daimler vridde fokus fra personbiler til militære kjøretøy.

Daimler har som andre store tyske selskaper under 2. verdenskrig mørke flekker de også, og blant annet opprettet de en hemmelig fabrikk som produserte militære kjøretøy. I 1942 besto produksjonen utelukkende av militære kjøretøy, og det også ved bruk av krigsfanger.

Men i 1945 tok heldigvis krigen slutt, og et av spørsmålene var hva som skulle skje med Daimler.

Krigen hadde også sendt Tyskland ut i dyp krise, og USA skjønte raskt at landet trengte hjelp. Så i november 1945 ga de grønt lys for at Mercedes kunne starte opp igjen, og da som produsent av plattformbiler, kassevogner og ambulanser basert på 170 V ‒ den mest populære førkrigsbilen til Mercedes formelt lansert i 1936.

Lisensen ble deretter utvidet til å gjelde personbiler våren 1946, og i mai det året var en grunnmodell med karosseri den første av i alt 214 enheter ble satt sammen ved produksjonslinjen i Sindelfingen.

Denne ble fulgt av den første varebilen i juni, en ambulanse i september og en politiutgave i oktober.

Dokumentasjon fra den tidlige tiden viser at antall biler varierer svært mye, noe som indikerer at produksjonsforholdene langt fra var normale.  

Først i midten av 1947 fulgte en 4-dørs sedan av 170 V de små nyttekjøretøyene, og Mercedes hadde for alvor reist seg fra asken.

Mercedes gjorde opprinnelig hovedmonteringen i Untertürkheim, men allerede før krigen var det bestemt at denne skulle flyttes til Sindelfingen. Grunnen var at transporten av store deler var for strabasiøs og komplisert, så det lå praktiske grunner bak dette.

I februar 1946 markerte en M 136 4-sylindret motor den første motoren som ble produsert i Untertürkheim-anlegget etter krigen, en 1.7 liter som hadde 38 hk.

170 V-modellen ble altså basis for etterkrigs-Mercedes, en bil de hadde produsert i et stort antall mellom 1935 og 1942.

Ambulanseversjonen lignet mest på denne, og begge hadde blant annet identiske hjul, omtrent samme vekt på 1,5 tonn og en toppfart på 108 km/t.

Den X-formede rammen ble forsterket for å øke stabiliteten til plattformkjøretøyene og kassebilene, og ble dermed 40 kilo tyngre. Nyttelasten utgjorde 750 kilo og totalvekten var rundt to tonn. Hjulene vokste også, mens utveksling på bakakslingen krympet slik at disse fikk mer trekkraft. Dette førte til at toppfarten falt ned til kun 80 km/t.

Vi er vant med at Mercedes-bilene er fulle av utstyr og luksus, men det kan ikke sies om de første bilene etter krigen. Disse kom kun med grunnleggende utstyr.

Interiøret var for eksempel designet for å være funksjonelt, og det var ingen kromdeler på utsiden. Produksjonen var fokusert på å oppfylle grunnleggende transport- og mobilitetskrav, ikke noe mer.

Den rådende mangelen på materiale førte selvsagt også til problemer, og kjøretøyene ble til og med levert uten dekk. Jepp, her er bilen, dekkene må du selv sørge for!

Mangel på materialer gjorde også sitt at byggerne måtte improvisere når det kom til produksjon av karosseri til 170 V, for det var knapt metallplater tilgjengelig.

Som et resultat besto det sparsomme førerhuset, en separat monteringsenhet, av et enkelt, men i det minste lett, trefiber design. Denne løsningen hadde blitt brukt for en rekke lastebiler under krigen.

Skyvevinduer ble installert som sidevinduer, og dører ble låst ved hjelp av enkle kantlåser.

Det var frisk nok i disse førerhusene, spesielt om vinteren, ikke minst på grunn av mangel på isolasjon, men de på innsiden kunne iallfall trøste seg med at de var skjermet mot direkte vind.

Instrumentene med svarte urskiver var i utgangspunktet identiske med instrumentene i tidligere nazi-terrengkjøretøy. Avhengig av type skiftet Mercedes ut det bak førerhuset, slik at de enkelt kunne lages som for eksempel en politibil eller en ambulanse.

Politiutgavene var utstyrt med en presenning, ramme og to benker so vendte mot hverandre i lasteområdet.

Innen utgangen av 1946 ble det produsert 183 små nyttekjøretøyer i forskjellige varianter, og 31 ambulanser.

Men den endelige bekreftelsen på at Mercedes var tilbake ble markert med personbilutgaven i juli 1947. Denne kostet 6.200 reichsmark, en pris satt av myndighetene.

Imidlertid var ikke disse nye bilene tilgjengelige på det åpne markedet. I løpet av denne perioden kunne man kun få kjøpe et kjøretøy ‒ det være seg personbil, minibuss, buss, varebil eller lastebil ‒ om man kunne bevise at den var en nødvendighet.

Tilbud og etterspørsel samsvarte dermed ikke, og en i utgangspunktet så populær bil som 170 V ble dermed svært så ettertraktet på det svarte markedet. Bilene gikk ofte for 100.000 reichsmark, ja, endog 120.000 reichsmark.

Slik forble det til reformen i juni 1948. Fra da av ble prisen satt til 8.180 tyske mark.

Måneden etter ble også bilens interiør litt mer elegant da elfenbenfargede instrumenter med svart nummerering ble satt inn ‒ akkurat slik det hadde vært før krigen.

Tallene for 1947 viste at det ble produsert 581 personbiler og 464 varebiler, et antall som skjøt i været allerede året etter. Da økte antallet til 4.500 personbiler og 616 varebiler, og i 1949 skjøt produksjonen ytterligere i være med 12.719 personbiler og 382 varebiler av modellen som var den eneste personbilen til Daimler-Benz utenfor lastebil-segmentet.

Det var ikke bare materialer til å produsere selve bilen som var et problem, men også drivstoff til å drive de.

Allerede i september 1943 presenterte Daimler-Benz en vedgass-generator til 170 V, som kun veide 70 kilo. Lastet med rundt 24 kilo kull, kunne et kjøretøy utstyrt med denne tilbakelegge mellom 100 til 130 kilometer.

Det var også mangel på drivstoff etter krigen, men tre var fortsatt tilgjengelig. Dette var også grunnen til at tregass-systemet ble produsert fra januar 1946.

I årene etter utbruddet av 2. verdenskrig 1. september 1939 ble den tyske krigsmakten raskt den tyske bilindustriens største oppdragsgiver.

I mars 1940 konverterte Daimler-Benz til krigstidsproduksjon, og produserte rundt 1.000 kjøretøyer basert på 170 V-personbilen hver måned, hovedsakelig som terrengkjøretøyer eller varebiler.

I november 1942 ble serieproduksjonen av personbilene 170 V og 320 stanset totalt, mens produksjonen av personell-frakteren L 1500 A og lastebilen L 1500 S på 1,5 tonn, hovedsakelig brukt som liten brannbil, fortsatte.

Krigen tok som kjent slutt 8. mai 1945, og i likhet med store deler av Europa lå også Mercedes i ruiner.

70 prosent av fabrikken i Untertürkheim, 85 prosent av den i Sindelfingen, 80 prosent av den i Gaggenau og rundt 20 prosent av industrifasilitetene i Mannheim var ødelagt.

Men jobben med å få disse opp igjen startet nesten umiddelbart, og allerede 20. mai 1945 var Untertürkheim-anlegget funksjonelt.

I denne perioden var nyttekjøretøy viktigere enn personbiler, og av den grunn ble produksjonen av L 701-lastebilen allerede gjenopptatt i Mannheim i juni som en del av en lisensiert kopiproduksjon av Opel «Blitz». Daimler-Benz måtte allerede i august 1944 lage disse for Opel etter at britiske RAF hadde bombet Opel-fabrikken sønder og sammen.

Også i Gaggenau fikk de stablet fabrikken på beina, og produksjonen av 4,5 tonns lastebilen L 4500 startet i august.

Ved slutten av 1945 hadde Daimler-Benz 12.850 ansatte ved alle fabrikker i vesttyske soner, noe som økte til 17.850 ved utgangen av 1946.

Men selv om det meste så ut til å løse seg for Daimler-Benz i 1948, var det et stort problem ‒ krigens verkende sår.

I 1947 hadde Daimler-Benz stor suksess under Hanover Export Fair, en stor internasjonal handelsmesse. De meldte ifølge en pressemelding fra mai 1948, rett i forkant av en ny messe i Hannover, at de hadde inngått kontrakter for 1 million amerikanske dollar under messen i 1947, bare for å oppdage at de ikke fikk levert produktene.

Flere land, deriblant Norge, ville ikke ha tyske biler over grensen, noe som selvsagt var et problem. Et annet var at de ikke fikk tak i enkelte materialer.

Under det neste Expo i Hannover i 1949, tok imidlertid Daimler-Benz det siste skrittet mot det selskapet vi kjenner i dag.

Da kunne de presentere Mercedes-Benz 170 D, den aller første dieseldrevne bilen til Daimler-Benz etter krigen. Denne supplerte 170 S, som var den neste versjonen av 170 V. Dette var en litt større bil med enda mer karakter.

Disse tre brøytet veien for Mercedes utover 1950-tallet, og la grunnlaget for det som skulle bli en av verdens største og viktigste bilprodusenter.

Her er bilder av bilene som gjorde nettopp det mulig:

Les også:

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst legg inn din kommentar!
Vennligst skriv navnet ditt her

Bil24 på sosiale medier

2,817FansLik
85FølgereFølg
81FølgereFølg
0AbonnenterAbonnér

Populære saker