«Grand Mercedes’ 600 – det eksklusive kjøretøyet med stor prestisje.»
Dette var overskriften på pressemeldingen i 1963 i forbindelse med premieren på Mercedes-Benz 600 med den interne modellseriebetegnelsen W 100. For dette var toppen av kransekaka.
«Mercedes-Benz fortsetter merkets førkrigstradisjon med å være representert i den eksklusive gruppen av verdens mest sensasjonelle prestisjebiler med en luksuriøst utstyrt bil som er ekstremt trygg å kjøre», sto det videre i pressemeldingen.
Det er nå 60 år siden denne ultraluksuriøse bilen ble vist fram, så det skulle bare mangle at vi med hjelp av Mercedes dykker ned i historien til den berømte bilen.
For stjernetegnet tok ikke for hardt i, og «600» beholdt sin posisjon som en av de aller mest prestisjetunge bilene man kunne kjøre i de neste to tiårene.
Den var faktisk målestokken for luksusbilene i 17 år ‒ helt fram til produksjonen endte i 1981. Alle bilene i W 100-serien ble produsert i Sindelfingen-fabrikken.
Det sørget blant annet enestående teknologi, utsøkt komfort, utmerket kjøreegenskaper og en mer enn imponerende utseende for, melder Mercedes selv.
Kjøperne av prestisjelimousinen kom fra hele verden. De inkluderte kongelige, statsoverhoder og kjendiser fra industri og showbusiness. Og det skulle ikke stå på fleksibiliteten.
Mercedes hørte og innfridde de fleste ønskene som kundene måtte ha, forutsatt at de ikke endret den grunnleggende karakteren av bilen eller gikk utover sikkerheten.
Dette gjorde at hver av de 2.677 bygde Mercedes-Benz 600-ene, 487 av dem Pullman-versjonen, var ganske så unik ‒ og med årene har bilene selvsagt blitt samleobjekter over hele verden.
Mercedes har gjennom hele sin historie laget noe ekstraordinære modeller, slik som for eksempel Mercedes-Simplex 60 hp designet av Wilhelm Maybach og presentert i 1903. Toppmodellen fra den tiden var en elegant og luksuriøs landeveisbil, noe Emil Jellinek, mannen som formet og påvirket den tidlige historien til Mercedes-merket, var fullt klar over.
Han ga ikke bare merket navnet, datteren het Mercedes og merket er dermed døpt etter henne, men som salgsagent fremmet han også de luksuriøse bilene overfor kundene.
Daimler-Benz oppsto i 1926 da selskapene grunnlagt av Karl Benz og Gottlieb Daimler slo seg sammen, og tradisjonen med luksuriøse biler fortsatte med full styrke med modeller som 770 «Grosser Mercedes» (W 07 og W 150) og ikke minst 300 (W 186 og W 189) i 1951.
Men i 1963 flyttet de altså listen enda et hakk med Mercedes-Benz 600 ‒ som raskt ble den nye målestokken for de som ville tilby det beste i bilindustrien.
Etter produksjonsslutt i 1981 tilbød selskapet Pullman-versjoner av S-Klasse til sitt svært kresne klientell, samt Maybach (modellserie 240), som ble produsert i Sindelfingen-fabrikken fra 2002 til 2012.
Siden 2014 har Mercedes-Maybach vært merkevaren for de mest eksklusive og prestisjefylte bilene i Mercedes-gruppen, og som altså i dag er det beste av de beste.
Arven til disse bilene finner vil altså tilbake i 1963, for da ble en «Grand Mercedes» vist fram for aller første gang.
Fire karosserivarianter
Selv om Mercedes 600 hadde premiere for akkurat 60 år siden, startet ikke produksjonen før i september 1964. Fra start av som sedan med standard akselavstand på 3,20 meter samt en Pullman Sedan med 3,90 meters akselavstand.
Det ble også laget spesielle beskyttelsesversjoner av begge utgavene fra 1965, og senere kom også Pullman Landaulet og Pullman Limousine med seks dører til.
Flerparten av Mercedes-Benz 600, mer eksakt 743 biler, ble levert til USA. Deretter fulgte Tyskland med 589 biler, Frankrike med 151 og Storbritannia med 126 eksemplarer av det udiskutable flaggskipet.
To spesiallagde modeller var en Landaulet med lang akselavstand for pave Paul VI og en Landaulet med kort akselavstand for grev Berckheim.
En todørs coupé bygd i 1965 forble helt unik. Den fungerte kun som en forsøkskanin for en stor coupé som etterfølgeren til 300 Sc (W 188 II).
Prislisten fra 1964 oppga 56.500 tyske mark for sedanen og 63.500 tyske mark for Pullman Sedan. Til sammenligning kostet den elegante luksusklassen Mercedes-Benz 300 SE lang (W 112) med automatgir 27.800 tyske mark ‒ altså halv pris. Det viser hvor eksklusivt en 600 var.
Den siste gangen 600 dukket opp på prislisten var i 1979. Da kostet sedanen 144.368 tyske mark, mens Pullman Sedan var satt til 165.760 tyske mark og seksdørs Pullman Limousine kostet 175.728 tyske mark.
Til sammenligning kostet høyytelses-sedanen Mercedes-Benz 450 SEL 6.9 (modellserie 116) den gang 78.999 tyske mark.
Nøkkeldata ‒ første V8 dukket opp
Konseptet med 600 tok form åtte år før verdenspremieren, forklarer Mercedes.
I midten av 1955 definerte sjefsingeniør Fritz Nallinger nøkkeldata for konstruksjonsgruppe C, for «framtidig gruppe av store landevei- og prestisjebiler».
Nallinger beskrev denne kommende prestisjebilen slik:
«Den får automatgir, servostyring og servobremser som standard. Det er normalt en seksseter. Rammegulvsystemet er utformet for å tillate å lage et kjøretøy med tre seterader ved å forlenge akselavstanden om nødvendig.»
Bilen ble drevet av en V8-motor, den aller første noensinne i en Mercedes-Benz personbil. Det første eksemplaret ble kjørt på testbenken i slutten av 1959, og produksjonsmotoren, betegnet som M 100, fikk til slutt et slagvolum på 6.3 liter og produserte 183 kW (250 hk).
Den ble også brukt i Mercedes-Benz 300 SEL 6.3 (W 109) med samme effekt.
Ikonisk design og uovertruffen komfort
Friedrich Geiger, Chief Technology Officer, sto bak designet av Mercedes-Benz 600, men Paul Bracq også spilte en stor rolle i utviklingen.
Nallinger var intensivt involvert i utformingen av det nye flaggskipet, og designet skulle vise at dette var en bil for de mest kresne kundene. Eksteriøret skulle være en moderne prestisjeerklæring, mens inne i bilen kunne passasjerene forvente en atmosfære av kultivert luksus og distinkt kultur som utnyttet enhver mulighet til å forbedre komforten, forklarer Mercedes selv.
På slutten av 1950-tallet skulle dette ikke bare være en stor bil med unik kjøreegenskaper, men noe enda mer. Man måtte forvente noe veldig spesielt av en «Grand Mercedes» ‒ man skulle rett og slett gjøre det umulige mulig.
Det skulle være en bil som selv dronningen skulle være fornøyd med.
Werner Breitschwerdt, senere styreleder, sa på slutten av 1980-tallet dette om Type 600:
«På den tiden ønsket vi å bygge en bil som viste at alt var mulig, og vi ville ha den å kunne gjøre mer enn noen annen bil ‒ både for sjåføren og passasjeren.»
Og det ser man av brukervennligheten.
Et hydraulikksystem ble for eksempel brukt til følgende funksjoner: Lukking av dørene (komfortlukking), skyve soltaket, vindusheisene, skilleveggen, oppstartsoperasjonen, åpning og lukking av varme- og ventilasjonsklaffene, justering av for- og baksetene, justering av støtdemperne og frigjøre parkeringsbremsen.
I søken etter det optimale sammenlignet ingeniørene et elektrisk system, utviklet av Breitschwerdt, med et hydraulisk system, designet av Ernst Fiala. Hydraulikken vant.
«Du kunne ikke ha plass til de mange funksjonene vi ønsket å gjøre med det elektriske den gang. Det var et plass- og vektproblem fordi vi ville ha trengt et ekstra batteri, blant annet. Med sine høye trykk hadde hydraulikken fordelen av å klare seg med små elementer. Hydraulikken var enkelt og greit mindre, roligere og lettere enn datidens elektriske systemer», har Breitschwerdt uttalt.
Leder for personbilutvikling, Rudolf Uhlenhaut, satte tre fokuspunkter for dette moderne, prestisjetunge kjøretøyet som skulle sende den opp i en klasse for seg:
Den høyeste passasjerkomforten, maksimal sikkerhet og enestående kjøreytelse.
Ok, hold deg fast, for nå kommer en lang og ganske så teknisk setning.
Sammenslåingen av luftfjæringen med de fremre bærearmene og den enkeltleddede svingakselen med ekstra senkede skyvearmer med bremsemomentstøtte samt to tverrstag og dobbel fjæring i forbindelse med de justerbare støtdemperne førte til håndtering som ble euforisk vurdert den gang.
Ingeniørene viet spesiell oppmerksomhet til bremsesystemet. 600-modellen hadde tokrets skivebremser foran og bak. To bremsekalipere virket på hver av de fremre 291-millimeterskivene. Tverrlagsdekkene i størrelse 9 x 15 var spesialdesignede dekk fra Fulda og Continental for prestisjesedanen.
Cd-verdien på 0,458 er forbløffende bra for en slik kantet 600. Til sammenligning oppnådde Mercedes-Benz 230 SL «Pagoda» (W 113) med hardtop Cd på 0,515, og 190 SL-modellen (W 121) med hardtop oppnådd en Cd på 0,461. Her er altså lavere luftmotstand bedre.
Kjøreytelsen var også på et høyt nivå. Den svære doningen dundret fra 0 til 100 km/t på 9,7 sekunder, mens toppfarten var på 205 km/t.
Kunder og fagpresse var entusiastiske
Mercedes-Benz 600 ble ansett for å være den beste bilen i verden. Mange kunder brukte den i årevis for mobilitet som passet deres status, enten med sjåfør eller seg selv ved rattet, forklarer Mercedes.
Fagpressen var også ekstremt entusiastisk. Et eksempel finner vi i en artikkel i «Motor Revue» fra 1965:
«Resultatet er et nivå av kjørekomfort som utvilsomt er det optimale oppnådd innen bilteknikk til dags dato», skriver de, og oppsummerer bilen slik:
«Du kan kjøre 600 på fjelloverganger som en sportsbil – selv en veldrevet sportsbil skal da slite veldig med å henge med.»
Den bød altså på det beste av det beste ‒ på flere områder.
Les også:
