De færreste har nok hørt om Sigurd Haugdahl, men den «norske fartsdemonen» var verdens raskeste menneske på landejorden for 100 år siden. Og nå kommer bilen hans til Oslo Motor Show.
De første bilene kom som kjent i 1886, og det gikk ikke akkurat unna til å begynne med.
Den aller første bilen hadde 0,75 hestekrefter, noe som til og med er mindre enn det et menneske har. I snitt har vi ifølge matematiske utregninger rundt 1,2 hk, mens hestene kan yte opp mot 15 hestekrefter. Så nei, 1 hk tilsvarer ikke kraften til en hest.
-->
Med 0,75 hk var det også så som så med toppfarten til Benz’ første automobil, og den lød på rundt 15 km/t ‒ sånn cirka det samme som hestevognene har.
Selv om bilverden tok raske steg, var det fortsatt togene som regjerte når det kom til fart utover hele 1800-tallet og inn i det nye århundre. Men på begynnelsen av 1900-tallet ble de raskt skjøvet ned fra tronen.
Her er det store milepælene til fartsrekordene på land, ifølge Wikipedia.
Den aller første hjuldrevne rekorden som er notert lyder på 63 km/t og ble satt i 1898, og allerede året etter ble den aller første drømmegrensen på 100 km/t brutt.
Neste milepæl, 150 km/t, ble tatt i 1904, og den store grensen på 200 km/t ble deretter brutt i 1906. Det sørget oppsiktsvekkende nok en bil drevet av en dampmotor for.
Neste milepæl, 250 km/t, ble passert i 1926, mens 300 km/t var et faktum allerede året etter. Det skulle heller ikke gå lang tid før den første bilen brøt barrieren på 350 km/t, noe som skjedde i 1929.
Nå hadde alle blikket rettet mot den ganske så formidable hastigheten på 400 km/t, og denne ble passert i 1932.
I 1935 ble første bil over 450 km/t registrert, i 1937 ble 500 km/t brutt og i 1947 også 600 km/t.
Så dukket jet- og rakettbiler opp, og både 700 km/t og 800 km/t ble passert i 1964, og 900 km/t i 1965.
1.000 km/t ble passert i 1970, og i 1997 brøt endelig det første landbaserte kjøretøyet lydmuren da Thrust SSC satte den gjeldende verdensrekorden på formidable 1.228 km/t.
Så har vi altså norske Sigurd Haugdahl, kun kjent som Sig Haugdahl etter at han flyttet fra Verdal til sin onkel i USA kun 19 år gammel. Der fikk han virkelig utløp for sin fascinasjon rundt raske kjøretøy.
Han startet opp med å kjøre motorsykler i Minnesota, men rundt 1914 skal han ha gått over til biler. Og det er kanskje ikke så rart, for han jobbet også som bilmekaniker.
Han bygde sin egen racerbil basert på en Fiat, og hadde stor suksess. Faktisk så stor at det skulle gi han et skikkelig kult kallenavn. Han gikk nemlig under benevnelsen «Norwegian Speed Demon» ‒ den norske fartsdemonen.
Fartsinteressen sendte han også videre til selveste Daytona Beach under vintermånedene, og der fikk han smake på skikkelige racing hvor de aller raskeste bilene også var på plass. Det var nemlig der det ble satt fartsrekorder på 1920-tallet.
Og Sig var ikke snauere enn at han selv ville lage seg en lynrask bil og prøve seg på fartsrekorden.
Så hjemme i garasjen i Albert Lea i Minnesota snekret han sammen en bil med nok en Fiat som grunnlag som til slutt endte opp med navnet «Wisconsin Special», og hjertet i denne var en 250 hk sterk 6-sylindret motor fra flyprodusenten Wisconsin.
Slik så den ut:
Da bilen skulle auksjoneres bort i 2002 kunne man lese følgende i katalogen:
«Haugdahl, en modig og ressurssterk fører hadde konstruert noe utrolig sofistikert for sin tid. Wisconsin Special var heller iskald enn brutal rå, og hadde et minimalt frontareal og en gjennomtenkt strømlinjeform med oppmerksomhet på aerodynamisk luftmotstand».
Auksjonshuset la til at Haugdahl var en av de første som også fokuserte på balansen i bilen.
7. april 1922 skulle han vise hva bilen dugde til.
Den norske fartsdemonen stilte opp på Daytona Beach med ett mål for øye ‒ høyest mulig toppfart og iallfall slå den gjeldende rekorden.
I løpet av den 3,5 minutter lange kjøreturen skal Sig ha oppnådd utrolige 180,3 miles per hour, noe som betyr formidable 290 km/t. Det er helt spinnvilt for 100 år siden, og var selvsagt ny verdensrekord med klar margin.
Men det var et problem.
Slike rekorder skulle måles av det amerikanske bilforbundet, noe som ikke skjedde. Det er fortsatt uklart hvorfor den aldri ble en offisiell fartsrekord, men noen kilder hevder at Sig kun kjørte den ene veien ‒ og om rekorder skal settes må man kjøre i begge retninger.
Andre hevder han rett og slett var medlem i feil forbund, og dermed nektet det offisielle forbundet å godta rekorden.
Den norske fartsdemonen var visstnok også kjent som en liten rebell som fulgte sine egne regler, så begge delene er sannsynlig.
Uansett, nordmannen var hele 80 km/t raskere enn den gjeldende verdensrekorden, og det med en bil som hadde langt mindre ytelse. Men Sig var åpenbart en trollmann når det kom til aerodynamikk.
Det skulle ta fem år før noen klarte å kjøre raskere enn den norske fatsdemonen da 300 km/t-grensen ble brutt, og Sig var altså verdens aller raskeste menneske på landejorden for akkurat 100 år siden.
Nordmannen som døde i 1970 ble for øvrig valgt inn i National Sprint Car Hall of Fame i 1994, så han er en veldig viktig del av den amerikansk bilsport-historien.
I dag er bilen eid av en sveitser, og han låner den mer enn gjerne ut til Oslo Motor Show.
Dermed finner Wisconsin Special veien til årets norske bilshow som en av de virkelige perlene der, og besøkende kan dermed ta det som var verdens klart raskeste bil for 100 år siden i nærmere øyesyn.
Bare det er verd turen til Lillestrøm i slutten av oktober!
Her er bilder av den fantastiske bilen:
Les også:
