Med sitt ikoniske design, kan jeg fastslå at det ikke har
skjedd store endringer på designet hverken innvendig eller utvendig.

Mini er fortsatt tro til det originale designet, og jeg
liker det! Med sort tak og speil, og en nydelig rødfarge på karosseriet, synes
jeg denne fargekombinasjonen er meget tiltalende.

Mini Cooper SE, også kalt Mini Electric, har en startpris på
273.800 kroner (Essentials-pakken). Riktignok ikke en veldig billig bil med 3
dører, men nå er det slik at Mini leverer stil og kjøreopplevelse som glatt er
verdt disse kronene.

For det er mye stilig her, og masse karakteristiske
detaljer.

Det er fortsatt store runde lykter, riktignok LED-lykter, et
scoop i panseret og en liten hekkspoiler bak. Minis elektriske merke er også
plassert i grillen, på bakluka og på siden bak forhjulene. Kult!

For dere filmtittere der ute kan dere se filmen her.

Det ble riktignok en strabasiøs manøver for meg å sette meg
bak, så hvis du er gira på å få et innblikk i hvordan det er, så råder jeg deg
til å se filmen.

Cooper SE leverer totalt 184 hester, og 0-100 går unna på
7,3 sekunder. Dette er etter min mening mer enn nok i en småbil som denne, og
det skal ikke mye til før man får litt hjulspinn.

Følelsen av momentan elektrisk kraft i en Mini Cooper er
utrolig bra, og den er helt herlig å kjøre på riks- og landevei. Du får
fortsatt følelsen av at du sitter i en gokart, riktignok en sivilisert gokart.

Det kuleste med denne bilen etter min mening er LED-baklyktene
som er inspirert av det britiske flagget. Ellers liker jeg og hvordan bilen
sitter og føles ut på veien, men den er litt for stiv etter min smak.

Den er ganske kvikk og sportslig på landeveien og i byen,
men til hverdagslig kjøring på litt ujevne flater og over fartshumper, kan du
forberede deg på at den kjennes litt hard ut.

Sett bort fra dette er den fin å ha med å gjøre, og leverer
en relativt god og morsom kjøreopplevelse totalt sett.

Tøff bil, ikke sant?

Her er det lettere å se hvordan baklyktene ser ut, og de er
jo bare helt rå! Verdt å merke seg at S´en i Cooper S-emblemet er farget gul,
for å signalisere at det her er elektrisk kraft som er tatt i bruk.

Når det kommer til forbruk vil jeg si at den ikke er så altfor
ille, da den på testrunden vår hadde et snittforbruk på 13,6 kWt per 100 km.
WLTP ligger ifølge Mini sine nettsider på 234 km, men etter å ha gjort litt
research på nett, ser jeg at denne kan variere stort ut fra vær- og
vindforhold.

Batterikapasiteten på Cooper SE ligger på 32,6 kWt, og den
kommer med hurtiglading og den kan da lade på 50 kW. Elektrisk rekkevidde er på
185 kilometer, med andre ord kan denne fint reise et lite stykke, hvis man
skulle ha behov for det.

Bagasjerommet er heller ikke så veldig stort, men det er jo
en selvfølge når bilen er liten. Rommet er nesten firkantet så romløsningen er
praktisk og god. Volumet er på 211 liter, og ved å dytte ned baksetene rommer
det 731 liter.

Det eneste som er upraktisk med dette bagasjerommet, når
baksetene er felt ned, er at setene ikke legger seg helt flatt ned så det blir
et lite trappetrinn baki. Dette gjør det noe vanskeligere å få inn store ting,
så at Minien kan brukes som en flyttebil er vel bare å utelukke.

Uansett er det 4 hanker, 2 på hver side bak, og man har et
rom under gulvet, praktisk!

Det mest vidunderlige med denne luka er at når du åpner den
så fester den seg i et spor slik at du slipper å holde luka oppe for hånd.
Dette fant jeg selvfølgelig ut etter at jeg hadde tatt bilde, men det er verdt
å nevne.

Ellers kan dere se at dette rommet har litt dybde, så det er
faktisk plass til litt av hvert her.

For å slå ned baksetene, må denne tappen dras opp.

Og slik ser da setene i baksetene ut. Stilig utformet, men
det er ikke akkurat veldig stor plass her. Det kan dere jo forsåvidt få et
bedre innblikk i når jeg prøver å krype inn bak i filmen jeg lagde.

Og sånn ser ryggen ut. Designet på baksetene er ganske så
likt forsetene, og det er en fin balanse mellom skinn og stoff her.

Setene er overraskende komfortable å sitte i, men de er nok
ikke beregnet for voksne folk. At det er mulig å ha barn bak her, vil jeg ikke
si er noe problem. Det er som dere ser, fester til barneseter på begge sider,
og hvis du ikke er over 175 cm, vil det fint være benplass nok til de bak.

Masse runde detaljer er det å finne i Mini. Høyttalerne er
gode, og jeg liker svært godt at det er 3 koppholdere bak og 2 foran.

Hodeplassen er det heller ikke noe å si på. Jeg har mer enn
nok plass, og fra midjen og opp føles det nesten befriende å sitte bak.

Fra midjen og ned føles det ut som bena blir presset i hjel,
men det går akkurat. Hadde jeg absolutt måttet bli sittende her i noen timer så
hadde det sikkert godt fint, for setene er myke, men jeg hadde nok slitt litt
med blodomløpet i føttene vil jeg tro.

Foran er det riktignok bedre plass.

Som dere ser er dette dashbordet og interiøret ganske så
likt andre Mini modeller, og det er fortsatt et kjent miljø for de som har eid
Mini tidligere.

Til å være en liten bil, oppleves cockpiten ganske romslig,
og bilen er veldig ålreit å dra på søndagstur i.

Mye buer og sirkler på Miniene, men det er bare kult synes
jeg.

Førerposisjonen oppleves som ganske god. Jeg liker
plasseringene til pedalene, og det nye heldigitale instrumentet fungerer greit.
Jeg synes ikke det er så veldig pent å se på, men det gir meg den informasjonen
jeg trenger.

Rattet er godt å holde i, og gir meg god feedback av hvordan
bilen ruller over underlaget.

Setejustering i testbilen foregikk ved bruk av spaker, og de
gjorde jobben de. I utgangspunktet er forsetene ganske gode å sitte i, så det
gjør ikke noe at man ikke kan stille disse inn ved bruk av masse elektriske
knapper.

Kult med den gule S´en i dørkarmen på logoen her også.

Setene er dype, og har gode sidestøtter, og det er bra for
når du drar med Cooper SE på landsbygda for å leke Petter Solberg, så holder
disse deg på plass uten problem.

Til tross for de mange sirklene i designet, så har ikke det
gått på kontra av plassen.

Man har et lite rom under armlenet, 2 koppholdere foran
girspaken, USB uttak og 12V uttak, litt plass i dørene samt et romslig
hanskerom.

Materialene som er brukt føles heller ikke billige, men
kraftige og litt eksklusive. Jeg synes den gule startbryteren som dere ser i
midten under klimaanlegget er veldig kul, og det går fint å manøvrere seg
gjennom infotainmenten.

Denne er ikke så veldig stor, og har mange undermenyer, men
den er rask og brukervennlig. Girspaken synes jeg ser litt vulgær ut, og
knappene rundt menyvalghjulet virker billige, men de fungerer slik de skal.

En annen tøff detalj som jeg ble forelsket i, var denne LED-buen
som går rundt infotainmenten. Den lyser i samme farge som bilens kjøremodus, og
justerer seg med hvor stor fart du har. Den justerer seg også når du vrir på
volumknappen.

I eco-modus (Green) lyser den grønt, og i sport lyser den
rødt.

Ganske stilig, eller hva?

Testbilen var også utstyrt med et fabelaktig ryggekamera, og
sensorer, så det å lukeparkere var ikke noe problem.

Selv om Mini Cooper har blitt helelektrisk, så har ikke det
gått ut over følelsen av det å kjøre Mini.

Jeg er positivt overrasket over hvor bra den føles ut,
totalt sett, og dette er helt klart en meget gøyal bil å kjøre rundt i.

Les flere tester hos Nybiltester