Mazda lagde kun ett eneste eksemplar av RX500, men sjansene for at noen i din familie har eid en slik futurisk superbil er faktisk ganske så store. Ja, vi skal forklare.
Tro det eller ei, men en gang i tiden kunne faktisk barn og unge ha det moro uten å måtte glane på en skjerm.
En av de store favorittsyslene på 1970-tallet var modellbiler, og da eller helst kopier av ekte superbiler som mange drømte om. Og en av de største favorittene var det kun mulig å drømme om, for den ekte kom aldri inn i produksjon.
-->
Bilen het RX500, og var et konsept som Mazda avduket under det 17. Tokyo Motor Show 30. oktober 1970 ‒ altså drøyt 50 år siden. Denne var blant annet inspirert av sci-fi-filmen «2001: A Space Odyssey», og det handlet utelukkende om futuriske linjer da Mazdas designer Shigenori Fukuda tegnet konseptet.
Både han og Mazda hadde nok en drøm om at den også skulle inn i produksjon, og det trodde åpenbart også det britiske leketøyfirmaet Matchbox. Disse ble verdenskjent for sine støpte modellbiler i miniatyrutgaver, og kjempet en intens kamp mot rivalene Mattel (som kjøpte de opp i 1997).
Sistnevnte lanserte Hot Wheels i 1968, en direkte utfordrer til britenes små lekebiler. Så Matchbox svarte med sin Superfast, en serie som besto av smekre sportsbiler som man kunne leke med.
Og Matchbox fikk med seg den futuriske superbilen som Mazda kunne vise fram høsten 1970, og bestemte seg rask for å lage en slik i miniatyrutgave.
Det var et par grunner til dette. For det første satset Matchbox tungt i USA, hvor futuriske biler og konsepter var blant de største favorittene. Og for det andre var det stor interesse for Mazdas rotary-biler i Europa, og RX500 hadde en slik motor.
Så i 1971 kunne Matchbox introdusere Mazda RX500 som MB66, og med sin oransje farge ble den futuriske sportsbilen en umiddelbar global bestselger.
Men lanseringen av den ekte bilen lot vente på seg.
Hovedgrunnen for at Mazda lagde et slikt oppsiktsvekkende konsept var at de ville se hvordan et karosseri av forsterket plast oppførte seg i hastigheter over 200 km/t, og startet opp prosjektet i 1968 under kodenavnet X810.
Men det var flere grunner.
Mazda ville også undersøke hvordan fart harmonerte med mennesker i et framtidig samfunn, basert på mulige framtidige trafikkscenarier. Til det trengte de en eksperimentell bil ‒ en med en midtmotor, lav luftmotstand, høyt marktrykk og smidigheten til en rotasjonsmotor.
Det japanske merket drømte nok også om at RX500 kunne bli en potensiell etterfølger til Cosmo Sport 110 S, Mazdas flaggskip på den tiden.
Et nøye utvalgt team satte sammen flere modeller, og Mazda studerte de aerodynamiske egenskapene i en vindtunnel. Men i motsetning til den opprinnelige planen om å bygge en coupé, valgte Mazda designeren Shigenori Fukudas strømlinjeformede Shooting Brake-modell ‒ som hadde den laveste luftmotstanden av dem alle.
Fukuda hentet inspirasjon til RX500 fra blant annet filmen «2001: A Space Odyssey», en 1968-film av den eksentriske Stanley Kubrick som var en framtidsvisjon. Målet var at bilen skulle være minst mulig lik en klassisk bil, så et bredt utvalg av designelementer fra både motorsport og luftfart fant veien inn i RX500.
Spesielt bak skiller den seg fra alt annet med et svært så uvanlig design, noe som faktisk kan minne om en blanding av et romskip og et jagerfly.
Fukuda hentet også inspirasjon fra Mazdas tilknytning til den italienske bilkarosseriprodusenten Carrozzeria Bertone, som gjorde at han la til myke kurver og konturer for å unngå å skape monotone linjer.
Et annet særpreg er frontruten, som kan minne om et visir. Med A-stolpen helt skjult ser det ut til at bilens glassflater er støpt i ett stykke, noe som gir toppen et kuppelaktig utseende.
Andre spesielle ting er et par sommerfugldører, inspirert fra motorsporten. Bak disse finner vi et par gullwing-dører, som fungerer som et langsgående delt deksel til motorrommet hvor rotarymotoren surrer. Dette er en detalj som glapp for Matchbox, som har en luke som åpnes for å komme til motoren.
På innsiden er det plassert to bøtteseter, og det er tre halvsirkulære instrumentene bak et 4-eiket skinnratt i et integrert dashbord.
RX500 har også sin versjon av infotainment, for midtkonsollen huser en AM/FM-radio bak en 4-trinns girkasse hentet fra Mazda Luce R130 coupé.
En framtidsrettet og ganske så banebrytende løsning i 1970 finner vi helt bakerst, for RX500 er faktisk utstyrt med et futuristisk baklyskonsept som gir tilleggsinformasjon til andre trafikanter ‒ og dermed gjøre trafikken tryggere.
For eksempel inkluderer baklysløsningen røde, gule og grønne lys i tillegg til de vanlige røde bremselysene og de hvite ryggelysene. Avhengig av bremseintensitet, lyser de røde gradvis for å varsle annen trafikk i tilfelle nødbremsing. De gule lysene tennes så snart hastigheten reduseres, mens de grønne lampene indikerer at bilen akselererer.
Mazda glemte heller ikke bort det i motorrommet, hvor en helt ny to-rotors 10A-motor sentralt plassert for perfekt vektfordeling. Den kompakte motoren, under 1.000 kubikk, vrir ut hele 250 hestekrefter og et vanvittig turtall helt opp i 15.000 r/min ‒ mer enn datidens formel 1-biler.
Ved bruk av forsterket plast på en rørramme klarte ingeniørene å slanke matchvekten til RX500 helt ned i 850 kg, noe som betyr et kraft-til-vekt-forhold på 3,4 kilo per hk.
Bilen er i tillegg kun 1,07 meter høy ‒ så lett, rask, lav og futuristisk ‒ en drømmebil både for barn og voksne.
Ettersom det finnes bilder av RX500 i forskjellige farger, tror mange at det faktisk finnes flere utgaver av konseptet. Men Mazda bygget kun en eneste RX500, som opprinnelig var grønn. Men den ble lakkert gul til Tokyo Show, ettersom alle Mazda-biler som ble utstilt det året hadde samme lysgule farge kombinert med et rødt interiør.
Etter Tokyo fortsatte RX500 sin seiersferd på bilutstillinger verden over, og da den ble lakkert i sølv under en restaurering i 2008 kom sporene etter de grønne og gule fargene fram.
Men selv om Mazda hadde et lite håp om å sette den inn i serieproduksjon, ble den siste gnisten slokket da det ble oljekrise i 1973.
I dag kan den unike Mazda RX500 sees på Numaji Transportation Museum i Hiroshima, men det finnes altså mange flere utgaver ‒ dog i et litt mindre format.
Etter lanseringen i 1971 var Matchbox-modellen i salg i drøyt fire år, før den ble gitt ut som en rød Streaker-modell i 1975 og produksjonen avviklet i 1976.
Så, mellom 1978 og 1985, var RX500 igjen tilgjengelig i andre fargeversjoner i utvalgte land, og den lille, vellykkede hyllesten til RX500 kunne stolt vises fram i leketøyhyllene i over et tiår ‒ og blitt solgt utallige ganger over hele verden.
Det er altså mye mulig at en i familien din har eid en RX500, og kanskje fortsatt gjør det. Så sjekk de gamle eskene med leker, for en slik bil fortjener å stå nypusset på en hylle godt synlig.
Og en liten Matchbox RX500 med en skala på 1:59 er da også et populært samlerobjekt, og det finnes også en enda mer detaljert Spark-modell for de litt mer seriøse samlere.
At bilen skulle bli en liten og global salgssuksess forutså nok aldri Fukuda-san, mannen som designet noe som verden verken har sett før eller etter.
Her et gjensyn med både den lille og store utgaven:
Les også:
