Den «moderne» elbilhistorien til Opel strekker seg faktisk tilbake til 1968, årets som inneholder noe skikkelig triste kapiteler i vår historie. Vietnamkrigen var på sitt verste, en gærning drepte Martin Luther King jr. og en annen gærning tok livet av Robert F. Kennedy.

Men alt var ikke bare bekmørkt, og Apollo 8 svingte blant annet forbi månen for første gang og Opel kunne presentere noe helt nytt og oppsiktsvekkende. Begge disse hendelsene skulle indirekte føre til Opels helelektriske rekordbil tre år senere.

For Opels del var det to høydepunkter det året. Det første, og største sett med datidens øyne, var introduksjonen av Opel GT. Denne 2-seters sportsbilen arvet de mekaniske delene fra Kadett B, mens noen franskmenn fikk oppgaven med å lage formen. Så ja, den ble spiss, litt som Padda til Citroën også var.

Men i retroperspektiv var den andre bilen langt viktigere, også den med en solid arv fra Kadett B. Faktisk mer enn det.

Faktisk var det en Kadett B som fikk tilnavnet Stir-Lec, og var noe så oppsiktsvekkende som en elbil med en rekkeviddeforlenger. Ja, en forløper til Opel Ampera.

Hjertet i Stir-Lec-studien var 14 blybatterier, og elektrisiteten fra disse drev bilen framover som en ekte elbil. Men det var ikke noe ladekontakt å finne hos Kadett Stir-Lec. For å lade batteriene plasserte Opel nemlig inn en bakmontert Stirling forbrenningsmotor, og denne sørget dermed for å fylle opp blybatteriene med strøm.

En som hadde fått med seg både Opel GT og Kadett B Stir-Lec var Georg von Opel, barnebarnet til bilmerkets grunnlegger Adam Opel.

Ikke bare hadde George fått med seg de to bilene, men han hadde også bladd i Opel-historien og merket seg rekordene det tyske merket hadde satt. Blant annet den med «Rakett-Fritz» som oppnådde en fart på 238 kilometer i timen i 1928 med sin rakettdrevne RAK 2.

Georg bestemte seg dermed for å vise verden at elbiler også dugde.

Og muligens var han også inspirert av Apollo 15, for etter at Apollo 8 sirklet rundt månen i 1968 og Apollo 11 plassert de to første menneskene på selve overflaten i 1969, fortsatte USA å sende folk til månen. Og kjøretøy.

For i 1971 ble Apollo 15 også lastet med noen elektriske buggy-biler, eller rover som de er kjent som. Disse var laget av Boeing, og hadde en toppfart på 13 km/t.

Så kunne USA kjøre elbiler på månen, må det også være mulig for elbiler å sette rekorder på jordoverflaten. Tenkte muligens Georg.

Han bestemte seg uansett for å lage en elbilversjon av Opel GT, som både ble modernisert og fikk en ny benevnelse ‒ Opel Elektro GT.

Og det var litt av en jobb som ble gjort med sportsbilen.

Tyske Bosch hjalp til med det elektriske drivverket, og utstyrte bilen med to elektromotorer som i normalmodus leverte 88 kW, altså 120 hestekrefter, men som hadde en maks effekt på 118 kW – 160 hestekrefter.

Også et annet stort tysk selskap måtte tråkke til. Varta fikset batteripakken som faktisk ble plassert bak og ved siden av føreren. Den digre pakken bestående av 280 battericeller og hentet fra jagerfly sørget for å øke vekten fra 960 til 1.550 kilo, og det var for eksempel like tungt som det daværende flaggskipet til det tyske merket, Opel Diplomat B.

Og det skulle bli verre.

For Georg hadde også lyst på langdistanserekorden, og dermed måtte Varta montere inn hele 360 celler. Dette økte matchvekten til 1.700 kilo, tilsvarer det Opels lille lastebil kalt Blitz veide.

Da måtte et annet tysk selskap også i aksjon, og Continental leverte spesialdekk som både tålte vekten og som var optimalisert for lavest mulig rullemotstand.

Opel måtte også sette på stivere fjærer slik at Elektro GT håndterte den enorme vektøkningen.

Videre ble karosseriet tilpasset ved at man lukket alle luftinntak, og monterte et flatere panser uten den klassiske bulen som bensinutgaven hadde for å få plass til forgasseren.

Deretter ble speil, støtfangere og dørhåndtak fjernet for å senke luftmotstanden, i tillegg ble baklyktene fjernet og blendet og en varmeveksler overtok plassen til eksosanlegget.

Kontrollenheten for elektronikk ble plassert i bagasjerommet, mens den store batteripakken gjorde at Opel så vidt klarte å presse inn førersetet i kupeen.

Belønningen for alt dette kom på 17. mai 1971.

Da satte Georg von Opel satte hele fire nye verdensrekorder, før han fulgte opp med ytterligere to på bursdagen sin dagen etter.

Dette er rekordene:

Men ikke alt gikk etter planen.

Dessverre for Georg og Opel var nikkel kadmium-batteriene for mye utladet til at han klarte å sette en ny rekord for 100 kilometer med en konstant hastighet på 100 kilometer i timen. Det forsøket ble avbrutt etter bare 44 kilometer.

Men han deppet nok ikke altfor mye, for Opel Elektro GT hadde vist at den dugde i en verden full av bensinbiler.

50 år senere trenger verken Opel eller noen andre bilprodusenter å fylle hele elbiler med batterier for å nå 100 kilometer på en lading, og nå har NASA også landet en rover på Mars.

Men månen har ingen mennesker besøkt siden 1972.

Les også:

• To spesialutgaver av Ferrari 812 Superfast!
• Her testes verdens raskeste bil
• Tidenes sterkeste Ferrari-modell