Gordon Murray er mannen bak en av de aller villeste superbilene noensinne produsert, McLaren F1. Bilen ble introdusert i 1992, og skulle enkelt og greit ta formel 1-sporten ut til de vanlige gatene.
Men selv om McLaren dominerte formel 1 og hadde alle forutsetningene til å lage en tilnærmet F1-bil med vanlige skilt, ble aldri Murray helt fornøyd med resultatet. Han visste at han kunne lage en enda mer super superbil.
Og det har han gjort.
Han brukte McLaren F1 som et utgangspunkt, og resultatet heter T.50 og er en usedvanlig superbil. Den har et sentrert forsete, akkurat som F1, og er drevet av en kraftpakke uten like.
Gordon Murray Automotive (GMA) og Cosworth har nemlig utviklet en 3.9-liters selvpustende V12-motor som kan gå fra 0 omdreininger til 12.100 r/min på 0,3 sekunder. Det er lynraskt.
Det bor for øvrig 700 hestekrefter i blokken når «V-Max Boost» er aktiv, mens den yter 663 hk ved 11.500 r/min. Og veier under 1.000 kilo.
Murray selv meldte da T.50 kom at den hadde «verdens beste V12-lyd», men nå har pipa fått en annen lyd. Nå melder han like godt at det er «verdens beste V12-motor».
Og nå har den ekstreme superbilen fått en lillesøster.
T.33 er åpenbart ikke så veldig mye dårligere enn T.50, for denne 2-seteren kan også by på den samme motoren som storesøsteren. Også her veier den 178 kilo, og blitt tunet slik at den kan by på 615 hk ved 10.500 r/min og 451 Nm dreiemoment ved 9.000 r/min.
Den nye superbilen veier rett under 1.100 kilo, og har en kraft-til-vekt-ratio på 564 hk per tonn. Det bør holde for de aller fleste.
‒ Skjønnhet kombinert med enkelhet er nøkkelen bak designet til hver GMA-modell, og den nye T.33 er intet unntak, sier Gordon Murray, som er såpass smart at han også er en professor.
‒ Som med T.50 er hver komponent og hver kurve og radius et skreddersydd design på T.33, og er der fordi den har en funksjon å utføre. Vår slaviske tilslutning til konseptet «ingeniørkunst» strekker seg langt under overflaten av T.33-kroppen.
Også girsystemet, en manuell sak med 6 trinn, er løftet fra T.50, noe som betyr en girkasse som kun veier 82 kilo.
Alt er selvsagt designet for å sende den lynraskt rundt en bane, men slike biler bør også kunne stoppe relativt kjapt. Det bør T.33 gjøre, for her er Brembo keramikkbremser (370 mm x 34 mm foran/340 mm x 34 mm bak) og Michelin Pilot Sport 4 S-dekk med profilene 235/35 R19 foran og 295/30 R20 bak.
Da T.50 kom i 2020 hadde den også noe svært så spesielt helt bakerst. Der var det nemlig montert en vifte(!) som skulle sørge for enda bedre marktrykk. T.33 har ikke denne, og faktisk er det lite med spoilere, skjørt og vinger å spotte. Grunnen heter PBLC.
Dette er en forkortelse på Passive Boundary Layer Control, og sammen med diffusere og luftinntak sørger dette for å klistre superbilen til asfalten.
Resultatet er en ren og litt mer klassisk superbil.
Som vanlig er ikke GMA så hyppe på å dele ut ytelsestall, men i disse elbiltider leverer de om ikke annet rekkevidden. Den kan rulle 644 kilometer gjennom en 75-liters tank, og bakerst er det bagasjeplass på 280 liter.
GMA melder at Gordon Murray T.33 koster 1,37 millioner pund før avgifter, noe som i skrivende stund betyr 16,5 millioner kroner.
De skal lage 100 eksemplarer og er tilgjengelig med rattet både på høyre eller venstre side, og den første skal være klar i 2024.
Vi er ikke i tvil om at alle bilene blir solgt relativt raskt, for som bildene viser er dette en eksepsjonell superbil.
Les også:
