Det er mange rare racerløp, og det inkluderer også de offisielle FIA-seriene. Dette er altså det internasjonale bilforbundet, og det er disse som står bak verdensmesterskapene i tunge serier som Formel 1, WRC (rally), WRX (rallycross), langdistansekjøring og den elektriske Formel E-serien.

Petter Solberg ble for øvrig den aller første som ble verdensmester i to forskjellige FIA-grener, for det norske rattfantomet har blitt verdensmester i både rally (2003) og rallycross (2014 og 2015). Den bragden har i ettertid blitt kopiert av Fernando Alonso, verdensmester i både Formel 1 og langdistansekjøring.

Den spanske rattkongen har også satt seg som mål å bli den andre som tar den originale trippelkronen, nemlig å vinne Monaco Grand Prix, Le Mans og Indy 500. Alonso har allerede vunnet F1-løpet og 24-timersløpet, men har foreløpig ikke klart å kopiere Gramham Hill som vant alle tre løpene for rundt 50 år siden. Vi får se om Alonso klarer å vinne Indy 500.

FIA har altså mange serier, og de tenker litt som at kjøretøyene med fire hjul skal med. Det inkluderer også de store trekkvognene som ofte sleper store trailere etter seg. Så ja, de har en egen truck-serie ‒ som må være det rareste av dem alle.

For her skal altså digre lastebiler kjøre om kapp, og det blir nesten som at tungvekts-boksere skulle ha konkurrert i 400 meter løping rundt en bane. Så ja, rart!

Dette er absolutt ikke noe nytt som FIA har funnet på for å skape enda mer interesse, for det aller første EM i truckkjøring ble arrangert så langt tilbake som i 1985. De første årene ble bilene delt opp i tre klasser, A, B og C og deretter Super-Race og Race, mens dagens format med kun en klasse ble innført i 2006.

Vi har aldri hatt en norsk mester i denne spesielle grenen, men både finner og svensker har vunnet. Siste nordiske var finske Harri Luostarinen som vant Super-Race-kategorien i 2000, og da ble han også europamester for andre gang.

Opplegget er ganske enkelt. European Truck Racing Championship (ETRC) består av noen av verdens mest avanserte lastebiler, og disse må være laget på bakgrunn av serieproduserte utgaver og veie minst 5.300 kilo.

Det er også en maks toppfart på 160 km/t, for noe mer blir vel skummelt for slike høyreiste og lite aerodynamiske biler. Motoren kan være maks på 13 liter, men det bør saktens holde for de fleste.

Som for eksempel i Formel 1 kjører de store bilene rundt på baner, og her gjelder det som i vanlig baneracing å komme seg først over målstreken.

I år ble det kjørt åtte runder med hele 16 lag, så dette er en veldig populær greie ute i Europa. Den suverene europamesteren ble ungarske Norbert Kiss, som dermed tok sin femte tittel og tredje på rad.

Kiss kjører en MAN, som er det mest populære merket, men både Scania, Iveco og Freightliner var på plass. Det er derimot ikke Mercedes. Men det har de helt klart vært tidligere. Fra slutten av 1980-tallet og til slutten av 1990-tallet hanket de inn mange titler, og totalt har det tyske merket 13 titler.

Det inkluderer også en seier i 1998.

Da gikk franske Ludovic Faure til topps bak rattet på en Mercedes-Benz Atego, og det er nettopp en slik vi skal sjekke ut sammen med Mercedes. Mer eksakt den bilen fra 2001.

Over i Mercedes-museet i Stuttgart har de også noe som de har kalt nærbilde, og her rettes søkelyset mot biler og kjøretøy som har spennende historier. Det inkluderer også racerbiler, og altså en ganske så svært og oppsiktsvekkende en.

Ja, dette monsteret av en lynrask doning kalt Mercedes-Benz Atego. Vi lar Daimler Truck ta oss med på en tur gjennom historien til denne legenden fra 2001.

Løpsmester: Den knallrøde kjempen høyt oppe på kurven i Legend Room 7 på museet: Silver Arrows – Races and Records ‒ der tiltrekker den seg absolutt oppmerksomhet.

Den ser uvanlig ut blant de lave, slanke motorsportsbilene. En trekkvogn på racerbanen? Ja, ganske så.

Fra midten av 1980-tallet og fram til 2001 gikk European Truck Racing Championship (ETRC)-tittelen til sjåfører med Mercedes-Benz-lastebiler ikke mindre enn 13 ganger.

Seirende: Atego-racerbilen som vises i museet er lastebilen som ble kjørt av Ludovic Faure i 2001-sesongen. Den 4. oktober 1998, for 25 år siden, ble franskmannen europamester i den øverste kategorien Super Race Class med en rød Atego. Han konkurrerte for Tiger Racing Team Dehnhardt.

I Jarama i Spania var en 3. og 2. plass i de to løpene nok til at han tok tittelen. Mercedes-Benz vant Constructors’ Championship med god margin.

I tillegg vant Heinz-Werner Lenz begge løpene i Race Class med en Mercedes-Benz 1838 S, og ble europamester for andre gang. For en helg.

En egen liga: Fans av racingserien er fascinert av kampen mellom disse «kjempene på veien» ute på baner. Det er et makeløst spill av det ekstreme.

Det er svært imponerende å se en racerbil som veier rundt fem tonn uanstrengt akselerere til racinghastighet og suser gjennom svingene til det akustiske akkompagnementet av det karakteristiske brølet fra en motor med stor kapasitet og susingen av turboladere.

Akselerasjon fra stillestående til 100 km/t tar bare rundt fire sekunder. Maksimal hastighet er 160 km/t – dobbelt så høy som tillatt for lastebiler på offentlige motorveier.

Tekniske forbedringer: Lastebilene i Super Race Class er fullblods racerbiler. De ser bare ut som vanlige trekkvogner. Chassis, drivverk, cockpit ‒ alt er optimalisert for rask kjøring på racerbanen.

For eksempel er dekkene i størrelse 315/70 R 22.5 ikke standarddekk, men lavprofilde racingdekk. Atego var det tredje utviklingsstadiet i Mercedes-Benz racerbiler. Den var først i aksjon i 1998-sesongen.

Arbeidsplass: Interiøret i førerhuset ser ut som en hvilken som helst racerbil ved første øyekast: veltebøyle, bøttesete, brede selestropper, et par skjermer, to dusin knapper.

De to girspakene rett ved rattet er robuste saker: en grønn til høyre og en rød til venstre. Føreren sitter så lavt som mulig, men relativt høyt oppe, og foran forakselen.

Kjøretøyets bevegelser føles derfor annerledes enn andre. Men det er noe man blir vant til.

Kraftsenter: OM 501 LAR var den foretrukne motoren for Mercedes-Benz racerbiler fra 1996 og utover. Den høyytelses V6-dieselmotoren har høytrykksinnsprøytning og to turboladere med høytrykkskompressorer og mellomkjøling.

Fra et slagvolum på rundt 12 liter utvikler den 1.100 kW (1.496 hk) innenfor et relativt smalt turtallsbånd på 2.000 til 2.200 r/min.

Dreiemomentet er på heftige 5.000 newtonmeter. Mercedes-Benz-museet viser motoren i et utstillingsvindu, bare noen få skritt unna den røde Atego.

Tilgjengelig: Resten av teknologien er ganske eksponert i chassiset, kun dekket av sidepanelene. Dette gir mekanikerne enkel tilgang til de store enhetene.

Frontdekselet har hurtigfester for rask fjerning. Et firkantet eksosuttak er godt synlig på siden. Rør så tykke som armene til en muskuløs idrettsutøver fører til den fra motoren.

Montert over alt er det karakteristiske trekk ved racerbiler: femtehjulskoblingen. Dette er en tongue-in-cheek-hilsen til produksjonsversjonene.

Det er ofte biler blir kalt monstre, men det er vel sjeldent en slik karakteristikk passer bedre enn til denne Atego-utgaven.

Og du trenger heller ikke å reise helt til Stuttgart for å studere bilen nærmere, for her har du bilder av bilen som altså er utstilt på Mercedes-museet:

Les også:

• Valhalla kaller
• Legenden 2CV runder 75 år
• Gratulerer Aston Martin DB5 ‒ du er 60 år