Som mange andre kåringer finnes det også en rekke for industrielt design, men det finnes noen som veier litt tyngre enn alle andre.
Den første som dukket opp her i Europa heter Compasso d'Oro, og ble også raskt den aller tyngste.
-->
Her er det altså ikke bare biler som kjemper om heder og ære, men hele designindustrien. De siste gangene har prisen blitt delt ut annet hvert år, og kun 10 ganger har en bilmodell blir tildelt det gylne kompasset.
Vel, nå er det 11.
For som den tredje Ferrari-modellen har også Monza SP1 fått prisen som en av 18 vakre produkter som ble funnet verdig det gylne kompasset i 2020. Tidligere har F12berlinetta (2014) og FXX K (2016) fått den italienske prisen.
Og det er lett å forstå at Monza SP1 faktisk fikk den prestigetunge prisen, for sjekk denne bilen:
Juryen fra forbundet for industriell design (ADI) ga prisen til Monza SP1 for «sin evne til å skyve seg inn i framtiden ved å trekke veksler på minnene (fra fortiden) uten å føles som utdatert».
Det vil si at de har laget en retrobil som føles som et 2020-design, og et bedre skussmål er det vel knapt mulig å få.
Monza SP1 er den første bilen i en ny serie Ferrari har kalt Icona, hvor spesialutgavene skal ta arven fra fortiden inn i framtiden ved at klassisk design og ny teknologi smelter sammen.
Icona-bilene er inspirert av de berømte barchettas-modellene fra 1950-tallet, biler som deltok i løp ikke kun rattet av profesjonelle førere fra Scuderia. Konseptet var at også rike gentlemans-førere som hadde litt for mye fritid kunne kjøre om kapp med de proffe, noe som selvsagt resulterte i hyppige smeller på banene.
Den første bilen som ble referert som en barchetta (italiensk for liten båt) var en toppløs versjon av 166 MM fra 1948. Navnet dukket opp da Fiat-eier og mogulen Giovanni Agnelli fikk øye på den under et motorshow, og han mente at den minnet mer om en liten hurtigbåt enn en sportsbil.
Uttrykket ble sittende.
Barchetta var lik Spider-modellene i form (to seter), men hadde verken tak eller annen beskyttelse. I stedet for en vanlig frontrute var de utstyrt med en liten skjerm og et avtagbart beskyttelsesdeksel på passasjersiden.
Disse har inspirert dagens Ferrari, og i tillegg til SP1 er det også på gang en Monza SP2.
Icona-serien er som du har skjønt rettet mot faste Ferrari-kunder og ivrige samlere, og Monza SP1 er en 1-seters gatebil som bør by på unike opplevelser bak rattet. SP2 er enkelt og greit en versjon med to seter.
Duoen byr ikke bare på klassiske linjer, men Ferrari har også puttet noe ekstremt under panseret. Ferrari har satt inn V12’eren på 6.5-liter som er kåret til verdens beste motor (ja, det finnes en slik kåring), og som sitter i superbilen 812 Superfast.
Men Ferrari har tunet den ytterligere, og presset ut noen flere steilende hester.
SP1 og SP2 vrir ut solide 810 hestekrefter ved 8.500 omdreininger, og et dreiemoment på 719 Nm ved 7.000 r/min. Det er ganske så drøyt.
Dette kommer godt til syne i akselerasjonen, og bilene gjør 0-100 km/t på 2,9 sekunder og 0-200 km/t på 7,9 km/t. Og det er mulig å kjøre over 300 km/t i en bil uten frontrute. Hvor mye over sier dog ikke Ferrari noe om, men den i passasjersetet på SP2 skal iallfall slite med å få fyr på sigaren i en slike hastigheter.
Ferrari setter strek på 490 eksemplarer, og prisen befinner seg en eller annen plass rundt 20 millioner kroner.
En annen pris er altså det gylne kompasset, og det er enkelt å forstå hvorfor SP1 ble belønnet med et slik.
Det er bare å sjekke ut bildene av de to Icona-modellene:
Les også:
