Ja, vi begynner å bli lei av å høre om de selvkjørende
bilene, for nå må det vel snart være på tide å få disse ut til forbrukerne også.
Vi skjønner at slike biler må kartlegge området rundt seg
for å kunne fungere, og at det trengs kameraer, radarer og andre sensorer, samt
en kraftig datamaskin som kan kalkulere alt dette.
Det er komplisert, det skjønner vi.
Men klarer disse digre jumbojetene å fly av seg selv, må det
vel også være mulig å få stablet på hjulene biler som kan kjøre av seg selv?
Eller?
Vel, fordelen med fly er at de ikke trenger å tenke på at veien plutselig svinger, eller at det gående, joggende, syklende eller løpende dyr som flyr rundt flyet og kan finne på alt mulig. Fly-autopilotene trenger «kun» å navigere etter en forhåndsdefinert rute, og selvsagt kunne lande og ta av.
Mange av dagens biler kan også kjøre av selv på landeveien etter
navigasjonen og i andre situasjoner, og Tesla er til og med frekk nok til å
kalle sitt system for nettopp autopilot.
Men de er ikke selvkjørende i ordet rette forstand.
Det er nå en drøss med produsenter som deltar i kappløpet om
robotbiler, og det gjelder ikke bare de som lager kjøretøy.
Waymo og Google, Uber, Lyft, Nvidia, Bosch, Intel og Continental er bare noen av de digre selskapene som forsker på dette, ja, selv Kongsberg sysler med autonome systemer ‒ men da for skipstrafikken.
I Oxford er det et selskap som heter Oxbotica som også driver med dette, og de er et av de ledende selskapene når det kommer til programvareutvikling ‒ denne essensielle delen av autonome biler.
Oxford er ikke så altfor langt unna London, rangert som
verdens sjette verste by når det kommer til trafikkaos, og en by med rundt 30.000
trafikkulykker ‒ i året.
Oxbotica har nå kommet så langt i utviklingen at de har fem
helt selvkjørende biler som ruller rundt i denne heksegryta av en metropol, og
disse fem jobber virkelig.
Ifølge Oxbotica må disse kunne oppdage 150 forskjellige
kjøretøy i sekundet, og oppdage et trafikklys på 1/2.000 av et sekund ‒ raskere
enn et menneskelig øye.
‒ Som mennesker blir vi stadig bedre å kjøre jo mer erfaring
vi får, men vi deler ikke det vi lærer med hverandre, sier mannen med det velklingende
navnet Paul Newman, grunnlegger av Oxbotica.
‒ Dette er den hellige pakten for autonome kjøretøy. De lærer sammen på en måte vi ikke gjør. Om vi mennesker gjør en tabbe, eller ser noe ekstraordinært, er det ikke sikkert at det gjør naboen eller kollegaen til en bedre fører.
‒ Selv om vi hadde kunne lært av hverandre slik datamaskiner
kan, kan vi ikke gjøre det på samme skala og ikke hele tiden. Det er det vår AI
(kunstig intelligens) programvare vil gjøre i hver bil overalt i verden. Dette vil
gjøre at våre biler ikke bare kan lese gatene, men også forutse hindringer og
farer enda mer raffinert, sier han.
Selvkjørende biler handler altså ikke om hardware som kamera
eller radarer, akkurat som det er for elbilene.
Tenk på følgende: Tesla Model X koster 836.900 kroner, og
har en rekkevidde på 505 kilometer. En Tesla Model 3 koster 459.900 kroner, og har
en rekkevidde på 560 kilometer.
Hvordan i alle dager er det mulig, for selve batteriene er
stort de samme fra Panasonic?
Jo, selvsagt varierer bilene i størrelse, vekt og design,
men Model 3 er også den siste modellen de har kommet med.
Dermed har Tesla videreutviklet batteripakken, hvordan de
pakkes, kjøles og andre ting ‒ og finjustert programvaren rundt batteriene enda
et hakk.
Dermed knuser den rimeligere modellen den betydelig dyrere storesøsteren
i rekkevidde. Ja, selvsagt bittert for de i Model X, og gledelig for de i langdistanseversjonen
av Model 3.
Så kappløpet for selvkjørende biler handler mest av alt om
programvaren, ikke hvem som lager den beste radaren.
Selvsagt må bilene også kunne oppdage hindringene, men det
hjelper altså lite om ikke informasjonene blir behandlet lynrask av en
datamaskin som kan gi beskjed til styreenheten.
Her viser Oxbotica hvordan systemet fungerer, og hvor mye informasjon
programmet faktisk behandler:
Les også:
