Rolls-Royce Silver Ghost var ustoppelig under et svært krevende rally i 1913, og ble med det verdenskjente. (Fotos: Rolls-Royce)
Da Rolls-Royce ble «verdens beste bil»
Hvem som lager verdens beste bil er selvsagt umulig å si, men over hos Rolls-Royce like de å tro at det er nettopp dem. Og det er ikke så rart, for den merkelappen fikk de for akkurat 110 år siden.
‒ I Home of Rolls-Royce på Goodwood designer og håndbygger vi det mange kaller «den beste bilen i verden», forteller Torsten Müller-Ötvös, administrerende direktør hos Rolls-Royce.
‒ Denne tittelen fikk Rolls-Royce første gang for 110 år siden, etter Silver Ghosts totale dominans i den skremmende Alpine Trial i 1913. Som voktere av denne unike arven, opprettholder vi stolt det eksepsjonelle designet og ingeniørkunsten som de tidlige Rolls-Roycene banet vei for på en så vellykket måte. Disse utsøkte eksemplene på våre grunnleggeres kunst er en sann inspirasjon ‒ takket være den dyktige omsorgen og oppmerksomheten dagens stolte eiere gir disse forbløffende bilene, kan vi fortsatt oppleve og nyte deres bemerkelsesverdige egenskaper. Silver Ghosts enestående kombinasjon av ytelse, styrke, pålitelighet, teknologisk innovasjon, førerengasjement og komfort er mer enn et århundre senere en mal på alt vi gjør.
-->
Ok, det var årets lengste sitat som staker kursen videre i denne historien. For det som skjedde under Alpine Trial for 110 år siden bør ikke undervurderes, og sendte virkelig den doble R’en rett inn i stjernehimmelen.
Og for en utfordring bilene for 110 år siden måtte igjennom. Dagens rally-VM blir som en søndagstur å regne, og faktisk besto løpet av en distanse tilsvarende det å kjøre fra Nordkapp til Lindenes opp og ned digre fjell. Det er ellevilt!
Mer bestemt måtte førerne kjøre 2.600 kilometer over åtte dager, og det betyr at de i snitt kjørte 325 kilometer. Og vi minner igjen på at dette var for 110 år siden ‒ med de veiene og bilene som fantes den gang. Ting ble heller ikke enklere ved at de kjørte i Alpene og at de til og med ble overrasket av snø!
Det var denne utfordringen og resultatet av denne som gjorde at Rolls-Royce fikk et rykte på for å ha «den beste bilen i verden» – en tittel de fortsatt kjemper om.
Vi tar sammen med Rolls-Royce turen tilbake til 1913 for å sjekke ut karakterene, bilene og forholdene som bidro til å lage en ekte bilhistorie.
En fremmed utfordring
Fra etableringen i 1904 fikk Rolls-Royce umiddelbart et rykte for kvalitet og pålitelighet. Dette ble sementert i en feilfri ytelse av den nye 40/50 hk, eller Silver Ghost som det ble kjent som, i Scottish Reliability Trials i 1907, etterfulgt av imponerende prestasjoner i det berømte løpet fra London til Edinburgh kalt Top Gear Trial i 1911 og under Brooklands 100 mph-løpet.
Disse ga Rolls-Royce merkelappen «den beste britiske bilen». Imponerende, men ikke godt nok for den energiske, ambisiøse administrerende direktøren Claude Johnson. Dette var mannen som beskrev seg selv som bindestreken i Rolls-Royce, og han mente at dette kun var starten på hva de faktisk kunne oppnå.
Han ønsket nemlig å erobre det europeiske markedet, og var klar over at suksess i et høyt profilert kontinentalt billøp var nøkkelen til det hele. Alpine Trial i 1913 var akkurat den muligheten han så etter.
Perfekt tilberedt
Johnson valgte personlig ut de som utgjorde Rolls-Royce Works Team, med Eric Platford – en av selskapets mest betrodde ansatte og tidligere mekaniker for selveste Charles Rolls– som leder.
De spesialpreppede Silver Ghostene skulle kjøres av Curt Friese, merkets representant i Østerrike, den erfarne alpinføreren Jock Sinclair og EW Hives, et seniormedlem i eksperimentavdelingen over i Derby og den første mannen som kjørte Silver Ghost i 101 mph (163 km/t).
Johnson inviterte også en entusiastisk Silver Ghost-eier, James Radley, til å fungere som lagets fartsholder.
Works-bilene var omhyggelig forberedt på farene som en våroverfart i Alpene åpnet for. Da som nå inkluderte disse ekstreme temperaturer, store høyder, vanskelige bratte bakker, smale falleferdige veier og svimlende nedstigninger – og alt uten fordelene med dagens moderne veidekke, bremser og dekk.
De viktigste tekniske modifikasjonene til Silver Ghost inkluderte en ny 4-trinns girkasse med et spesielt lavgir, forsterket chassis og fjæring, en større hoveddrivstofftank sammen med en reservetank, og et nytt startsystem som kunne få motoren til å starte på under et minutt selv i minusgrader.
Etter et vellykket rekognoseringsoppdrag i mai – der bilene overvant forferdelige forhold med perfekt ro – reiste teamet til Wien for starten av Alpine Trial 22. juni 1913.
Dag 1 (418 kilometer, maksimal høyde 1.219 meter):
Som de kraftigste bilene som deltok, ble Silver Ghost sendt ut først, anført av som planen var fartsholder James Radley. Det hele startet fra klokken 05.00, og Radley krysset den første målstreken på litt over åtte timer ‒ mens resten av bilene i Works Team fulgte 45 minutter etter.
Ingen andre biler var i nærheten av å matche tempoet, og selv på denne relativt enkle etappen måtte den første bilen i konkurransen gi seg.
Dag 2 (422 kilometer, maksimal høyde 1.737 meter):
Under den andre etappen måtte førerne takle den eldste veien over Alpene, Tauren Pass, som steg 884 meter på bare 19 kilometer. Selv Tour de France-bakkene blir smågutter, for her var det en maksimal helling på 27,9 prosent.
Etappen kombinerte grusomme vær- og veiforhold som gjorde oppgaven umulig for mange. Silver Ghost seilte imidlertid av gårde på halv gass, og Radley holdt et på 40 km/t og falt aldri under 27 km/t ‒ selv i de bratteste bakkene.
Dag 3 (396 kilometer):
På et mye enklere, stort sett jevnt underlag ved bredden av Gardasjøen, ledet Rolls-Royce-teamet fra start ‒ med en Radley i tet som klaget over det sakte tempoet satt av funksjonærens bil foran.
Dag 4 (309 kilometer, maksimal høyde 2.256 meter):
Den fjerde etappen tok lagene over Dolomittene og inkluderte prøvens høyeste punkt, Pordoi-passet. Regn gikk snart over til tung snø, men Rolls-Royce-teamet var upåvirket og tok de fire første plassene denne dagen.
Dag 5 (330 kilometer, maksimal høyde 1.067 meter):
Til tross for iskalde forhold, ledet Works Team igjen fra start til slutt på en lang kjøretur gjennom Sør-Østerrike via bratte, robuste og mange hårnålssvinger ‒ inkludert Wurzen- og Perdils-passene til havnebyen Trieste.
Dag 6 (389 kilometer, maksimal høyde 1.067 meter):
Etter en hviledag i Trieste tok lagene fatt på det bratteste passet i hele konkurransen – Loibl, som økte med 701 meter på bare 4,8 kilometer– på vei til det siste overnattingsstoppet i Klagenfurt. Rolls-Royce-teamet feide nok en gang rivalene av veien, og Radley senket rekordtiden for oppstigningen fra seks og et halvt minutt til bare fem.
Han feiret like godt sammen med tilskuere da han tok en drink mens han rundet den siste hårnålen. Slå den, Loeb!
Dag 7 (418 kilometer, maksimal høyde 1.524 meter):
Mellom Klagenfurt og målet i Wien lå det beryktede Stubalpe-passet. Veien inkluderte 125 sluker som drenerte vann over veien og måtte tas i gangtempo. Som vanlig var det ingen problemer med Silver Ghost som ledet inn på den raske, siste strekningen til Wien.
Radley kom over 70 mph (113 km/t) ved tre anledninger på den etappen.
Men det skulle bli drama.
Gjennom landsbyen Guntramsdorf ble Jock Sinclairs Silver Ghost truffet av en racerbil kjørt av en ikke-konkurrent, og forsvant inn i en telegrafstolpe. Etter å ha reparert forhjulet og dekket, haltet Sinclair seg inn i Wien i kun sitt eneste fungerende 3. gir.
Det var første og eneste gang laget ikke klarte å ta de fire første plassene i løpet av rallyet.
Udiskutable mestere
Av de 46 startende klarte faktisk 31 å nå Wien. Rolls-Royce-bilenes enestående hastighet, styrke og pålitelighet gjorde dem til arrangementets uovertrufne stjerner.
Dette ga sjåførene de mest prestisjefylte individuelle premiene, overrakt av erkehertug Leopold Salvator fra Østerrike. Radley mottok også en spesialpris fra byen Trieste.
Merkets eksepsjonelle innsats vakte universell ros og beundring over hele bilverdenen, men for Claude Johnson, bindestreken i Rolls-Royce, var det like viktig at suksessen også førte til et større europeisk salg som matchet det i Storbritannia.
Selv om Alpine Trials fortsatte til 1973, deltok Rolls-Royce aldri mer med et Works Team. Det var rett og slett ikke behov.
For tittelen «den beste bilen i verden» var vunnet – og de skulle, ifølge RR selv, aldri gi den fra seg.
En varig arv
Silver Ghost er fortsatt uten tvil den mest kjente Rolls-Royce noensinne laget. De er også kjent som å være ekstremt pålitelige, akkurat som de var for over 100 år siden. Det takket være både kvaliteten og ikke minst omsorgen som dagens eiere har overfor denne legenden.
Ikke at det er noe spesielt for Ghost-modellen.
Faktisk eksiterer rundt 80 prosent av alle Rolls-Royce-biler som noensinne er laget, og alle disse er ifølge Rolls-Royce «et varig, håndgripelig monument over våre grunnleggeres dyktighet, visjon, tekniske ekspertise og nådeløse streben etter perfeksjon».
Og nær perfekt må iallfall Silver Ghost ha vært for 110 år siden. For det var som vi skjønner nå litt av en prestasjon som sendte merket rett inn i stjernehimmelen, og slik var den veien:
Les også:
