Som mange vet startet jobben med å lage folkets bil, en volks wagen, allerede før verden ble kastet ut i 2. verdenskrig.
De tyske planene om å bygge et omfattende veinettverk og lage rimelige biler som disse skulle fylles med, startet allerede på 1920-tallet. Men satsingen tok ikke til før utover 1930-tallet, og da startet også den konkrete jobben med å lage en folkebil.
Porsche-grunnlegger Ferdinand Porsche fikk ansvaret, og tegnet en bil sterkt inspirert av den tsjekkiske Tatra V570.
I 1938 ble det avduket en ny fabrikk som skulle sørge for produksjonen, og bilen fikk navnet KdF-Wagen (Kraft durch Freude-Wagen/Styrke gjennom Glede-Bil).
Timingen var dog mildt sagt dårlig, for Adolf Hitler som hadde bestilt bilen skulle nemlig kaste Europa ut i stor krig.
Det ble kun laget et fåtall sivile KdF-biler samt en del militære utgaver, og fram til slutten av 2. verdenskrig hadde Wolfsburg-fabrikken kun produsert 630 eksemplarer.
Etter krigen var verken russerne eller amerikanerne noen særlig interessert i en sønderbombet bilfabrikk, men britene ville om ikke annet ta vare på. De beordret 28 år gamle Ivan Hirst, en major, til Wolfsburg, og ba han passe på den inntil den planlagte demonteringen skulle starte.
Hirst innså raskt at også det tyske folket trengte jobber, så istedenfor for å kun produsere noen få biler som kunne brukes i okkupasjonssonen så han et større potensiale.
Det første han gjorde var å få malt en av bilene som ble funnet i den ødelagte fabrikken i kakifarger, og deretter tok oberst Michael McEvoy denne videre til hovedkvarteret for en salgs-pitch. Denne var så suksessfull at 22. august 1945 kom den første bestillingen på 20.000 kjøretøy til den britiske militæradministrasjonen, og to uker senere fulgte en ny ordre om ytterligere 20.000 kjøretøy.
Dette medførte også at den planlagte demonteringen av fabrikken ble utsatt med fire år.
Allerede 27. desember 1945 forlot den aller første bilen samlebåndet, men fortsatt var fabrikkens framtid usikker. Veien mot en stabil produksjon hadde mange utfordringer.
Først måtte fabrikken bygges om, og denne prosessen fortsatte også etter at produksjonen hadde startet.
Deler og råvarer som stål, batterier, tekstiler og glass var en ekstrem mangelvare i etterkrigstidens Tyskland. Gjennom forhandlinger overtalte Hirst de britiske militære styremaktene til å sende over nødvendig materiale.
Bilen fikk også et nytt navn, Volkswagen Type 1, men ble raskt kjent for sitt utseende ‒ boble.
Volkswagen-anlegget besto kun av en liten arbeidsstyrke, og rekruttering var en ytterligere utfordring. Hirst var pragmatisk, og tilbød også tyske krigsfanger en jobb.
I løpet av de første årene var det også vanskelig å skaffe forsyninger til arbeidsstokken, mens Hirst improviserte og klarte å organisere mat og andre ting gjennom sine kontakter.
Han tok også organisering på alvor, og i oktober 1945 ble det første fritt valgte arbeidsrådet dannet, noe britene så på som et sentralt skritt mot demokratisering. På den tiden var hovedoppgaven til de ansattes representasjonsorgan å sørge for at ressursene og maten ble fordelt rettferdig.
Kort tid etter jul kunne Wolfsburg og Volkswagenwerk GmbH åpne en litt forsinket men også en av tidens viktigste julegaver, for 27. desember kunne de endelig startet opp produksjonen av den sivile utgave. De rakk å produsere 55 slike biler før året var omme.
Fra 1946 og fram til valutereformen i 1948 ble det produsert rundt 1.000 biler i måneden, noe som var maks kapasitet ettersom mangelen på både materialer og personell umuliggjorde en større produksjon.
Men Hirst hadde større ambisjoner enn å kun lage biler for tyskerne, og i 1947 ble de første bilene eksportert ut av landet og til Nederland.
I 1948 produserte fabrikken allerede 19.000 biler, hvorav omtrent en fjerdedel var beregnet på eksport. På samme tid startet produksjonen av reservedeler til det stadig voksende servicenettverket.
Med tanke på de gode framtidsutsiktene for bilmerket, bestemte de britiske tillitsmennene seg for å overføre ledelsen av anlegget til en ekspert og å gi tyskerne tilbake ansvaret.
Dette skjedde i oktober 1949, og dermed ble Volkswagen det merket vi kjenner i dag.
Den lille bilen med det snodige designet ble raskt en stor favoritt, og overgikk selv de aller villeste drømmene.
Allerede i 1955 rundet Bobla den første millionen, og i 1963 passerte folkemodellen 10 millioner eksemplarer og var på høyden av sin popularitet.
Men selv om Bobla nøt stor suksess utover 1960-tallet, ble designet etter hvert satt under stort press. For snart skulle det dukke opp en konkurrent som skulle bli meget nærgående, nemlig tidenes mest solgte bil, Toyota Corolla.
Men Volkswagen var smart nok til å komme med en ny folkefavoritt ved siden av Bobla, Volkswagen Golf, før det var for sent. Golfen overtok raskt populariteten til Boblen.
Selv om salget av Bobla fortsette å falle, ga ikke Volkswagen seg med den historiske modellen før i 2003. Da var det ganske så eksakt produsert 21.529.464 av den historiske modellen, noe som inkluderte rundt 15,8 millioner i Tyskland.
Modellen levde videre i to nye utgaver, New Beetle (1997-2010) og Beetle (2011-2019), men disse ble i hovedsak kun rettet mot det amerikanske markedet.
Så den Bobla vi alle husker er den som rullet ut av samlebåndet i romjulen 1945, ganske så eksakt 75 år siden.
Les også:
