Om noen hadde spurt om hva som er Mercedes sin lengstlevende modell, så hadde nok de fleste bommet på svaret. For det er faktisk den modellen som ligner aller minst på en vanlig Mercedes, nemlig terrengkongen G-klasse.
Historien til terrengbølla starter på tidlig 1970-tallet, for noen over hos Mercedes var såpass klarsynte at de drømte om en bil som både kunne fungere både i byen og ute i terrenget. Ja, en SUV, men dette var altså mange år før de første modere slike rullet rundt på veiene.
Tyske bilmerker har en tendens til å bare kalle ting det de er eller håper de blir, slik som Volkswagen. Merket er sammensatt av to tyske ord, volks og wagen, så modellen heter bokstavelig talt folkebilen.
Mercedes drømte om en bil som håndtere terrenget, på tysk gelände, så dermed kalte de den like godt for, ja, geländewagen. Terrengbilen.
For å få hjelp til å lage en slik bil tok de turen til alpelandet Østerrike, og mer bestemt selskapet Steyr. Spørsmålet var om ekspertene der var villig til å hjelpe Mercedes med å lage en terrengbil.
Det var de selvsagt, og jobben startet i 1972. Tre år senere ble det satt opp en helt ny fabrikk i Graz, og siden har dette vært hovedstaden for G-klasse.
I 1979 kunne de endelig sette sluttstrek for den langvarige testingen og utviklingen, og de aller første er kjent som W 460-serien var akkurat som visjonen sju år tidligere en bil designet og bygd for en tøff hverdagsbruk.
Tyskerne mente at denne passet utmerket for bruk i skogsbruket, til bondeoppdrag, i det militære ‒ eller hvor som helst hvor det var et litt røffere underlag. Men i tillegg kunne bilen lokke med gatebilegenskaper og ikke minst ganske så mye sikkerhet.
Og et must allerede tilbake i 1972 var at G’en måtte ha firehjulsdrift og differensialsperrer ‒ altså måtte bilen komme seg opp selv de mest krevende veiene i Alpene.
Bekreftelsen på hvor godt de lyktes kom i 1983. Jacky Ickx og Claude Brasseur, en legendarisk racerfører og en kjent skuespiller, fant nemlig veien til Dakar-rallyet. Og med en Mercedes-Benz 280 GE gikk den noe spesielle duoen like godt helt til topps.
En tredje ting var også viktig ‒ holdbarheten. Dette må være en solid bil på alle områder, og at de også traff på dette viser en annen fakta ‒ rundt 80 prosent av alle bilene som har blitt produsert eksisterer fortsatt.
De opprinnelige bilene var tilgjengelig med fire forskjellige diesel- og bensinmotorer, fra 53 kW (72 hk) til 115 kW (156 hk).
Det var mulig å velge mellom Cabriolet- og Station Wagon, kort eller lang akselavstand, samt andre karosserityper.
Modellserien W 463 ble introdusert i 1989, og markerte også begynnelse på en utvikling hvor G-klasse skulle tilpasse seg enda mer den tekniske utviklingen.
Endringene inkluderte et i utgangspunktet mer komfortabelt design, et interiør av høyere kvalitet og permanent firehjulsdrift i stedet for den manuelt valgbare firehjulsdriften som hadde vært standard til da.
Og så kom det store steget.
500 GE V8 ble introdusert i 1993, og markerte begynnelsen på G-klassens reise mot å bli et raffinert livsstilskjøretøy, som Mercedes selv kaller den.
Fra da av ble også bilen kjent som en G-klasse.
Det nye flaggskipet ble introdusert under Genève Motor Show i mars 1993, og hadde en helt ny motorsjef i form av en V8. Og i motsetning til de andre bilene ble de første testbilene faktisk satt sammen hos AMG i Affalterbach.
Nå var det ikke noe gambling å plassere inn en helt ny motor, for dette var en velprøvd 8-sylindret motor hentet fra de vanlige bilene. M 117 med toventils-teknologi utviklet 177 kW (240 hk) og 375 Nm dreiemoment via et slagvolum på 4.973 kubikkcentimeter.
Toppfarten var 180 km/t, mens akselerasjon fra 0 til 100 km/t ble gjort på 11,4 sekunder.
Men kraft betyr ikke alt. Tyskerne utstyrte bilen med Bridgestone-dekk i en ny dimensjon ‒ 265/70 R 16 H på aluminiumsfelger. Dette var det eneste terrengdekkene godkjent for hastigheter opp til 210 km/t.
Bremsesystemet ble ytterligere spisset med ABS og egenutviklet ventilerte skivebremser foran, og fjæringen ble fokusert litt mer mot komfortsiden.
Drivverket, med permanent firehjulsdrift, forble uendret bortsett fra differensialsperren foran som denne ikke hadde.
I tillegg var det litt mindre vadedybde, men dette hadde ikke altfor mye å si for de generelle terrengegenskapene.
Spesialmodellen var utelukkende tilgjengelig som stasjonsvogn med lang akselavstand (2.850 millimeter), og ja, dette var en spesialmodell.
Mercedes skulle sette sluttstrek på maks 500 biler, og endte til slutt med å lage 446 eksemplarer. I dag er disse selvsagt verd sin vekt i gull.
Allerede som standard kom 500 GE V8 med en masse utstyr, med et redesignet interiør. Et svart skinninteriør med kontrastelementer var på plass rundt om i bilen, og Mercedes spanderte også på eksklusivt tre, mens den på utsiden hadde en spesiell ametystblå metallisk lakk.
Bilen ble utstyrt med komfoting som automatgir, klimaanlegg, cruisekontroll, takluke, skinnratt og oppvarmede seter, og ikke overaskende var prisen også ganske eksklusiv.
Den gang kostet en vanlig G 320 med 6-sylindret motor 88.500 tyske mark, mens flaggskipet blant personbilene ‒ en 500 SE i 140-serien med M 119-motoren gikk for 129.030 tyske mark.
En 500 GE V8 overgikk selv S-klasse uten problemer, for her lød prisen på 178.250 tyske mark.
Kanskje den største grunnen til at de satte sluttstrek på 446 biler var tilgangen av M-117-motorer. I andre biler ble denne erstattet av M 119, som dessverre ikke fikk plass i motorrommet til G-klassen.
Men den skulle komme en ny kraftpakke.
For allerede samme år kunne de tilby en AMG 500 GE 6.0, og økningen til 6 liter gjorde sitt til at effekten økte til 220 kW (300 hk).
I 1998 ble G 500 også en del av det vanlige modellutvalget, og i tillegg til versjonen med lang akselavstand ble det også åpnet for en kortversjon som Cabriolet. M 113 V8-motoren vridde ut 218 kW (296 hk) og toppfarten var på 190 km/t.
Ett år senere ble AMG G 55 AMG presentert for å markere 20-årsjubileet for G-klassen. Denne hadde en 8-sylindrede motoren uten turbo på 5.5 liter, treventils-teknologi og dobbel tenning og en effekt på 260 kW (354 hk).
Denne hadde en elektronisk begrenset toppfart på 210 km/t.
I 2002 klarte folkene i Affalterbach få plass til en 12-sylindret motor i G 63 AMG, og da føk effekten opp til 326 kW (444 hk).
I 2012 fikk G-klasse også assistansesystemer som Distronic Plus og Parktronic, og neste ut, G 63 AMG, med en 5.5-liters V8 biturbomotor og 400 kW (544 hk), ble er en populær modell, ifølge Mercedes.
G 65 AMG med en 6.0-liters V12 biturbomotor og 450 kW (612 hk) hevet lista enda et hakk ‒ og denne kunne skryte av solide 1.000 Nm dreiemoment – rekord i offroad-segmentet.
Så passerte de en milepæl sommeren 2017, for da rullet G-klassene nummer 300.000 ut av produksjonslinjen.
Da er vi i nåtiden. I januar 2018 debuterer den nye G-klassen på North American International Auto Show i Detroit, og denne bærer fortsatt modellseriebetegnelsen W 463.
Og ja, det er fortsatt mulig å få kjøpt en 500-versjonen ‒ 30 år etter at den første som hevet listen betraktelig.
Les også:
