Den 50 år gamle elektriske varebilen som inspirerte ID. Buzz
Intet mindre enn en 50 år gammel Bulli var Volkswagens aller første elbil, og den fungerte også som en inspirasjon da tyskerne gikk løs på det som til slutt ble ID. Buzz.
Om vi tar oss helt tilbake til starten av Volkswagen-historien finner vi to svært så viktige modeller ‒ nemlig Type 1 og Type 2.
En annen, og minst like viktig i bilhistorien, er T-Forden. Denne tok nemlig i bruk samlebånd-systemet, og dermed kunne Henry Ford senke kostnadene så mye at den ble tilgjengelig for langt flere enn rikfolket. Det ble den aller første masseproduserte bilen, og bidro sterk til at hestekjerrene forsvant fra gatene.
-->
Den neste store folkebilen var Type 1, en bil Adolf Hitler bestilte. Han ba, eventuelt beordret, Ferdinand Porsche, ja, mannen bak sportsbilmerket, til å komme opp med en folkebil som kunne gjøre Tyskland til et moderne land. Han kalte den en volks-wagen ‒ en folkets vogn.
Porsche lot seg inspirere av en bil som ungarske Bela Barenyi designet i 1925, og kom opp med Type 1 ‒ bedre kjent her hjemme som Bobla. Den skulle som kjent bli en av verdens aller mest solgte bilmodeller.
Etter 1 følger som kjent 2, og det prinsippet fulgte også Volkswagen. Og det var en ren tilfeldighet at Type 2 faktisk ble en varebil.
Under de første etterkrigs-årene var det britene som hadde ansvaret for det som var igjen av Volkswagen, og majoren Ivan Hirst gjorde hva han kunne for å bygge opp merket og dermed gi den tyske befolkningen arbeidsplasser. Den jobben innebar også å overtale utenlandske importører til å ta inn den runde og ganske så spesielle bilen, for i Tyskland hadde de færreste råd til en bil.
En slik var Ben Pon, en nederlandsk bilimportør som besøke Wolfsburg-fabrikken i 1946 for å se hva dette faktisk var for noe. Der kom han også over ombygde Type 1-biler som ble brukt til frakte ting, og det dukket raskt opp en idé om at Bobla kunne ombygges til en ren varebil.
Han kom opp med en tegning på hvordan Type 2 kunne lages i 1947, året før britene leverte fra seg ansvaret for merket.
Og, siden vi har nevnt Henry Fords visjonære samlebånd, kan vi nevne at Ford faktisk ble tilbudt Volkswagen i 1948. Henry Ford selv døde riktignok året før, 83 år gammel, så det var barnebarnet Henry Ford II som var sjef.
Han mente bilmerket ikke var verd noe som helst, og dermed overtok Volkswagen selv kontrollen over selskapet. Med fasiten i hånden kan vi jo slå fast at det var en av historiens største feilvurderinger i bilindustrien.
Noe av det første Volkswagen selv gjorde var å sette Type 2 inn i produksjon, og dette skjedde i 1949. Og som det heter; resten er historie.
Hippi-bussen, Transporteren, Mikro-bussen eller bare Bulli, Type 2 ble en stor suksess, og sammen med Bobla la de to bilene grunnlaget for det som nå er et av verdens aller største bilmerker.
Den første generasjonen av Type 2 kalt T1 ble bygd fram til 1967, og logiske nok ble den avløst av T2-versjonen. Men heldigvis beholdt Volkswagen de runde formene og de runde frontlyktene som T1-versjonen ble så berømt for.
Allerede den gang hadde Volkswagen en egen avdeling som skulle lage framtidsrettet løsninger, og lederen av denne, Adolf Kalberlah, så raskt at T2 passet utmerket til litt av et prosjekt ‒ nemlig elbiler.
Kalberlah og gjengen designet de første elektriske drivsystemene for Volkswagen i 1970, og to år senere kunne de vise fram resultatet ‒ en elektrisk Bulli.
Rett og slett forgjengeren til den splitter ny ID. Buzz:
Den første elbilen til Volkswagen var selvsagt en varebil, for her snakker vi om en ganske så voksen batteripakke. Totalt veide bilen 2,2 tonn, og batteripakken sto for formidable 880 kilo. Og at verden virkelig har gått videre, kan vi se ut av kapasiteten på batteriet. Det var kun på 21,6 kWh.
Til sammenligning har Volkswagen ID. Buzz et batteri på 77 kWh, og dette veier 500 kilo.
Med et stort batteri var det selvsagt ikke snakk om å montere det under gulvet eller andre smarte plasser, så det ble rett og slett plassert i lasterommet ‒ og kunne fjernes ved behov!
Et annet eksempel på av elbil-verden har tatt megaskritt på 50 år viser rekkevidden. Med sine runde kanter var faktisk ikke T2 så veldig ille når det kommer til aerodynamiske linjer, men det hjalp svært lite.
Rekkevidden til den elektriske T2 var på rundt 85 kilometer, men den hadde faktisk et fortrinn målt mot de aller fleste av dagens elbiler. Det var nemlig en grunn til at batteriet enkelt kunne fjernes.
Kalberlah så for seg et batteribytte i stedet for opplading, og selv dagens lynlading kan ikke sammenlignes med en Elektro Transporter, som den offisielt het.
I 1978 testet Volkswagen ut en flåte på sju T2-biler som skulle bytte batteri, og det tok ingeniørene kun fem minutter å bytte ut et tomt batteri med et fulladet.
Et merke som muligens har fått med seg dette, er Nio. De satser nemlig på batteribytte, og i januar kunne de åpne den første Swap-stasjonen her i Norge. Den automatiske byttingen tar akkurat like lang tid som ingeniørene i Berlin brukte i 1978, fem minutter, og dermed er det mulig å få en fulladet ES8 på rekordtid.
En annen ting klarsynte Kalberlah og framtidsavdelingen så for seg var energi-gjenvinning. For allerede på 1970-tallet hadde den elektriske T2 et slik, og den hentet kinetisk energi under bremsing som deretter ble brukt til å lade batteriet. I dag har som kjent alle moderne elbiler en slik gjenvinning.
Den elektriske prototypen var altså den første elbilen til Volkswagen, og banet vei for en elektrisk satsting som nå kulminerer i en ID. Buzz.
Den neste de kom med var elektro-Golf i 1976, hvor blybatteriet hadde tatt plassen til reservehjulet i bagasjerommet. Elbilen kunne kun skryte av 27 hestekrefter, og rekkevidden skremte nok heller ikke veldig mange ‒ 50 kilometer.
Etter denne kom Volkswagen med flere elektriske konsepter, før dagens satsting tok til i 2013 med e-Golf basert på den 7. generasjonen av Golfen.
Den banet også vei for en helt ny serie med elbiler, ID.-bilene, og i mars kunne tyskerne endelig avduke etterkommeren til den elektriske Bulli-bilen fra 1972, nemlig ID. Buzz.
Buzzen er nesten like sjarmerende som hippibussen, og har faktisk allerede sjarmert selveste Top Gear i senk. For da det britiske TV-programmet og magasinet skulle kåre årets elbil, falt faktisk valget på ID. Buzz.
ID. Buzz er både tilgjengelig som varebil og som 5-seter, og har en maks hengervekt på 1.000 kilo og opptil 1.121 liter bagasjerom for personbilversjonen.
Det hadde T2 Elektro Transporter med sitt store batteri slitt litt med å matche. Men, heldigvis, har elbilene kommet et stykke i løpet av 50 år. Mye takket være prosjektet i 1972.
Les også:
