Som journalist er det mye som kan genere en liten skyllebøtte. Og ikke bare tro at det er grunnet inntoget av sosiale medier som åpner disse slusene på vidt gap, for selv i «gamle» dager sa leserne sa ifra om de lot seg provosere.
Jeg husker godt en gang jeg skrev en sak som handlet om det militære, og i den anledningen brukte jeg ordet tanks. Og dette skulle en leser ha seg frabedt, og ga klar beskjed om at det ikke var noe som het det. Jeg måtte jo skjønne at det het stridsvogn.
Vel, han måtte selvsagt få mene det, og som de fleste vet er ordet tanks hentet fra det engelske språket og viser til litt tanklignende doning ‒ med et design som for eksempel kan minne om en bensintank.
Og en tank på fire hjul var iallfall det Bugatti spadde fram under Frankrike Grand Prix 2. juli 1923, en banebrytende bil kalt Bugatti Type 32 «Tank».
Racerbilene den gang hadde vanligvis fire hjul som stakk litt ut fra karosseriet, og slik var det også med vinnerbilen det året. Britiske Henry Segrave kjørte en Sunbeam, og vinnertiden viser hvilken utfordring forløperen til Formel 1 faktisk var.
Segrave gjennomførte de 35 rundene på 6 timer og 35 minutter, og var knappe 20 minutter foran franske Albert Divo som også kjørte en Sunbeam. Tredjemann var franske Ernest Friderich som akkurat brukte 7 timer på blodslitet, og han kjørte i en tanks. Vi kommer tilbake til det.
Men først må vi tilbake til Divo. For du drar kanskje kjensel på navnet?
For det finnes nemlig en svært så eksklusiv Bugatti som bærer det navnet, og denne er oppkalt etter den franske føreren. Tilbake i 1928 og 1929 vant Divo det knalltøffe Targa Florio to ganger på rad i en Bugatti Type 35, en bil som totalt raket inn fem seire i det beinharde rallyet på Sicilia.
Det franske merket satte sluttstrek med 40 Bugatti Divo-eksemplarer, og det aller siste sto ferdig i 2020 ‒ og med det var arven til Albert Divo som vant seks Grand Prix komplett.
En arv til selve Bugatti-bilene sto altså på startstreken i det franske Grand Prix-løpet tilbake i 1923, og var den offisielle racingdebuten til en av Bugattis mest innovative biler ‒ Type 32 «Tank».
For ikke la det lure av olabil-vibbene denne stråler, for dette var faktisk en ganske så strømlinjeformet racerbil som skulle legge grunnlaget for aerodynamiske motorsportinnovasjoner. Jepp, intet mindre.
Nå ser den også litt tanklignende ut, og det hjalp heller ikke at den hadde en mase synlige nagler og bolter.
Sjekk dette designet!
Som dagens Formel 1 var det også svære greier når det ble kjørt Grand Prix i mellomkrigsårene, og under Frankrike Grand Prix 2. juli 1923 i byen Tours i den vakre Loire-dalen valfartet hele 300.000 tilskuere til løpet.
Den gang måtte man selv møte opp for å få sett hva dette handlet om, og ryktene om høyoktan spenning og banebrytende racerbiler lokket åpenbart mange.
Bilen som skilte seg mest ut var utvilsomt den som geniale Ettore Bugatti hadde snekret sammen, og grunnleggeren av merket var altså nådeløs da han jaktet på fart rundt en racerbane. Datidens løsninger brydde han seg lite om, og så alltid etter nye løsninger som skulle drive racerbilene framover. Og det gjorde tanken.
Det man umiddelbart ser med en luftmotstandsvennlige Type 32 er det fly-inspirerte utvendige designet, for Bugattis var overbevist om at aerodynamikk spilte en svært viktig rolle i en tid da dette langt fra var en vedtatt sannhet.
Nå var ikke det nok til å vinne løpet, og forklaringen på det finner vi kanskje under den utvendige drakten. For denne var basert på Type 30 med sin 2.0-liters 8-sylindrede motor som utviklet seg rundt 90 hk.
Dette førte igjen til det oppsiktsvekkende designet med runde plater, en kort akselavstand og en smal sporvidde ‒ den så ikke ut som noe helst annet ute på racerbanen.
Men ikke la deg lure av utseende, for denne bilen brøytet vei for en masse nye løsninger, teknikker og design. Det var et underhengt chassis og hydrauliske bremser foran, mens en 3-trinns og revers girkasse gjorde denne bilen til et aldri så lite eventyr.
Vi trenger vel neppe å si at denne uortodokse bilen tok det meste av oppmerksomhet, og det har vel neppe vært en mer oppsiktsvekkende racerbil på et Grand Prix-løp enn Type 32 «Tank».
Nå ble det faktisk laget noen slike, for totalt satte Bugatti i hop fem biler ‒ en prototype og fire biler som deltok i løpet.
Dette løpet var altså grusomme greier som varte en hel arbeidsdag, og Ernest Friderich som altså ble nummer tre hadde en snittfart på voldsomme 112 km/t. Så ja, det må ha vært litt av en anstrengelse.
Det gikk ikke like bra for de tre andre. En krasjet på åpningsrunden, en ga seg etter 3 runder og en holdt ut i 12 runder før bilen brøt sammen. Ettore Bugatti fikk også nok etter det ene forsøket.
Han skiftet fokus til den ikoniske Type 35, som fulgte opp tanken med en rekke nyvinnger som for eksempel lettmetallfelger – noe ingen hadde tenkt på før han. Bilen gikk bort og vant verdensmesterskap i 1926.
Men det takket være Type 32, som la grunnlaget for suksessen som fulgte. Og spesielt banet de spesielle bilene veien for at aerodynamisk effektivitet kunne spille en sentral og avgjørende rolle. Det viste en berømt etterkommer med det samme tank-tilnavnet.
Den aerodynamiske Bugatti 57G som også hadde et lukket karosseri dominerte langløpene på 1930-tallet, og vant til og med Frankrike Grand Prix i 1936 ‒ og enda mer imponerende ‒ Le Mans i 1937.
Den så dog ut som en langt mer vanlig racerbil, og kan ikke sammenlignes med den originale tanken fra 1923.
I dag er fortsatt Type 32 fortsatt gjenkjennelig for mange motorsportfans, og de tenker på den som en ikonisk og innovativ Bugatti-kreasjon.
Du kan fortsatt se dette mesterverket av en racerbil, og det på Musée National de l'Automobile i franske Mulhouse og faktisk i aksjon på visse historiske løp rundt om i verden.
Men du trenger ikke å gå veldig langt for å se flere bilder av Bugatti Type 32 «Tank», for her har du dem:
Les også:
